Multilingual Scriptures Home » Norwegian Bible » Psalms
| Norwegian Bible | ||
| Chapter # | Verse # | Verse Detail |
| 1 | 1 | Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, |
| 1 | 2 | men har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt. |
| 1 | 3 | Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til. |
| 1 | 4 | Ikke så de ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden. |
| 1 | 5 | Derfor skal ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet. |
| 1 | 6 | For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne. |
| 2 | 1 | Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? |
| 2 | 2 | Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: |
| 2 | 3 | La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! |
| 2 | 4 | Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem. |
| 2 | 5 | Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: |
| 2 | 6 | Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! |
| 2 | 7 | Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag. |
| 2 | 8 | Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie. |
| 2 | 9 | Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem. |
| 2 | 10 | Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden! |
| 2 | 11 | Tjen Herren med frykt og juble med beven! |
| 2 | 12 | Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.} |
| 3 | 1 | En salme av David, da han flydde for Absalom, sin sønn. |
| 3 | 2 | Herre, hvor mange mine fiender er! Mange reiser sig imot mig. |
| 3 | 3 | Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Sela*. / {* et musikalsk uttrykk.} |
| 3 | 4 | Men du, Herre, er et skjold omkring mig, min ære og den som opløfter mitt hode! |
| 3 | 5 | Høit ropte jeg til Herren, og han svarte mig fra sitt hellige berg. Sela. |
| 3 | 6 | Jeg la mig og sov inn, jeg våknet; for Herren støtter mig. |
| 3 | 7 | Jeg frykter ikke for titusener av folk, som har lagt sig mot mig rundt omkring. |
| 3 | 8 | Reis dig, Herre, frels mig, min Gud! For du har slått alle mine fiender på kinnbenet, du har sønderbrutt de ugudeliges tenner. |
| 3 | 9 | Herren hører frelsen til; over ditt folk være din velsignelse! Sela. |
| 4 | 1 | Til sangmesteren, med strengelek; en salme av David. |
| 4 | 2 | Når jeg roper, da svar mig, min rettferdighets Gud! I trengsel har du gitt mig rum; vær mig nådig og hør min bønn! |
| 4 | 3 | I veldige menn! Hvor lenge skal min ære være til spott? Hvor lenge vil I elske det som fåfengt er, søke løgn? Sela. |
| 4 | 4 | Vit dog at Herren har utkåret sig en from! Herren hører når jeg roper til ham. |
| 4 | 5 | Vredes, men synd ikke! Tenk efter i eders hjerte på eders leie og vær stille! Sela. |
| 4 | 6 | Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren! |
| 4 | 7 | Mange sier: Hvem vil dog la oss se godt? Opløft du ditt åsyns lys over oss, Herre! |
| 4 | 8 | Du har gitt mig glede i mitt hjerte, større enn deres når deres korn og most er mangfoldig. |
| 4 | 9 | I fred vil jeg både legge mig ned og sove inn; for du, Herre, lar mig bo for mig selv, i trygghet. |
| 5 | 1 | Til sangmesteren, til Nehilot*; en salme av David. / {* rimeligvis bleseinstrumenter.} |
| 5 | 2 | Vend øret til mine ord, Herre, akt på min tanke! |
| 5 | 3 | Merk på mitt klagerop, min konge og min Gud! For til dig beder jeg. |
| 5 | 4 | Herre, årle høre du min røst! Årle legger jeg min sak frem for dig og venter. |
| 5 | 5 | For du er ikke en Gud som har behag i ugudelighet; den onde får ikke bo hos dig. |
| 5 | 6 | Overmodige får ikke stå frem for dine øine; du hater alle dem som gjør urett. |
| 5 | 7 | Du lar dem som taler løgn, gå til grunne; den blodgjerrige og falske mann er en vederstyggelighet for Herren. |
| 5 | 8 | Men jeg går ved din megen miskunn inn i ditt hus, jeg kaster mig ned foran ditt hellige tempel i din frykt. |
| 5 | 9 | Herre, led mig ved din rettferdighet for mine motstanderes skyld, gjør din vei jevn for mitt åsyn! |
| 5 | 10 | For det er ikke sannhet i deres munn; deres indre er fordervelse, deres strupe en åpen grav; sin tunge gjør de glatt. |
| 5 | 11 | Døm dem skyldige, Gud! La dem falle for sine råds skyld, styrt dem ned for deres mange misgjerninger! For de er gjenstridige mot dig. |
| 5 | 12 | Da skal alle de som tar sin tilflukt til dig, glede sig; til evig tid skal de juble, og du skal verne om dem; og de som elsker ditt navn, skal fryde sig i dig. |
| 5 | 13 | For du velsigner den rettferdige, Herre! Som med et skjold dekker du ham med nåde. |
| 6 | 1 | Til sangmesteren, med strengelek; efter Sjeminit*; en salme av David. / {* kanskje en viss toneart, 1KR 15, 21.} |
| 6 | 2 | Herre, straff mig ikke i din vrede og tukt mig ikke i din harme! |
| 6 | 3 | Vær mig nådig, Herre! for jeg er bortvisnet. Helbred mig, Herre! for mine ben er forferdet, |
| 6 | 4 | og min sjel er såre forferdet; og du, Herre, hvor lenge? |
| 6 | 5 | Vend om, Herre, utfri min sjel, frels mig for din miskunnhets skyld! |
| 6 | 6 | For i døden kommer ingen dig i hu; hvem vil prise dig i dødsriket? |
| 6 | 7 | Jeg er trett av mine sukk, jeg gjennembløter min seng hver natt; med mine tårer væter jeg mitt leie. |
| 6 | 8 | Borttæret av sorg er mitt øie; det er eldet for alle mine fienders skyld. |
| 6 | 9 | Vik fra mig, alle I som gjør urett! For Herren har hørt min gråts røst, |
| 6 | 10 | Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren tar imot min bønn. |
| 6 | 11 | Alle mine fiender skal bli til skamme og såre forferdet; de skal vike tilbake, bli til skamme i et øieblikk. |
| 7 | 1 | En sjiggajon* av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus' ord. / {* betydningen uviss, kanskje en sang som uttrykker sterk sinnsbevegelse.} |
| 7 | 2 | Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig, |
| 7 | 3 | forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder! |
| 7 | 4 | Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender, |
| 7 | 5 | dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak, |
| 7 | 6 | så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære* i støvet. Sela. / {* d.e. sjel.} |
| 7 | 7 | Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom. |
| 7 | 8 | Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie! |
| 7 | 9 | Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig! |
| 7 | 10 | La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud. |
| 7 | 11 | Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet. |
| 7 | 12 | Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag. |
| 7 | 13 | Dersom han* ikke vender om, så hvesser han** sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig / {* den ugudelige.} / {** Gud.} |
| 7 | 14 | og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende. |
| 7 | 15 | Se, han* er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn. / {* den ugudelige.} |
| 7 | 16 | En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på. |
| 7 | 17 | Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne. |
| 7 | 18 | Jeg vil prise Herren efter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høiestes navn. |
| 8 | 1 | Til sangmesteren, efter Gittit*; en salme av David. / {* kanskje en toneart som har hatt sitt navn av byen Gat.} |
| 8 | 2 | Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! |
| 8 | 3 | Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige. |
| 8 | 4 | Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, |
| 8 | 5 | hvad er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham! |
| 8 | 6 | Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. |
| 8 | 7 | Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, |
| 8 | 8 | får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, |
| 8 | 9 | himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. |
| 8 | 10 | Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden! |
| 9 | 1 | Til sangmesteren, efter Mutlabbén*; en salme av David. / {* betydningen ukjent.} |
| 9 | 2 | Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. |
| 9 | 3 | Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste, |
| 9 | 4 | fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn. |
| 9 | 5 | For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer. |
| 9 | 6 | Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid. |
| 9 | 7 | Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort. |
| 9 | 8 | Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom, |
| 9 | 9 | og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet. |
| 9 | 10 | Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider. |
| 9 | 11 | Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre! |
| 9 | 12 | Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger! |
| 9 | 13 | For han som hevner blod, kommer de elendige i hu, han glemmer ikke deres skrik. |
| 9 | 14 | Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter, |
| 9 | 15 | forat jeg skal forkynne all din pris, i Sions datters porter fryde mig i din frelse. |
| 9 | 16 | Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte. |
| 9 | 17 | Herren er blitt kjent, han har holdt dom; han fanger den ugudelige i hans egne henders gjerning. Higgajon*. Sela. / {* kanskje et musikalsk uttrykk.} |
| 9 | 18 | De ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud. |
| 9 | 19 | For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig. |
| 9 | 20 | Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn! |
| 9 | 21 | La frykt komme over dem, Herre! La hedningene kjenne at de er mennesker! Sela. |
| 10 | 1 | Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider? |
| 10 | 2 | Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt. |
| 10 | 3 | For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham. |
| 10 | 4 | Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker. |
| 10 | 5 | Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han. |
| 10 | 6 | Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke. |
| 10 | 7 | Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap. |
| 10 | 8 | Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige. |
| 10 | 9 | Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn. |
| 10 | 10 | Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige. |
| 10 | 11 | Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri. |
| 10 | 12 | Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige! |
| 10 | 13 | Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke? |
| 10 | 14 | Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper. |
| 10 | 15 | Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den! |
| 10 | 16 | Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land! |
| 10 | 17 | De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til |
| 10 | 18 | for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel. |
| 11 | 1 | Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl? |
| 11 | 2 | For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet. |
| 11 | 3 | Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige? |
| 11 | 4 | Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn. |
| 11 | 5 | Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel. |
| 11 | 6 | Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del. |
| 11 | 7 | For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn. |
| 12 | 1 | Til sangmesteren, efter Sjeminit*; en salme av David. / {* SLM 6, 1.} |
| 12 | 2 | Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn. |
| 12 | 3 | Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de. |
| 12 | 4 | Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord, |
| 12 | 5 | dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss? |
| 12 | 6 | For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den. |
| 12 | 7 | Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset. |
| 12 | 8 | Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig. |
| 12 | 9 | Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn. |
| 13 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 13 | 2 | Hvor lenge, Herre, vil du glemme mig evindelig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for mig? |
| 13 | 3 | Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, kummer i mitt hjerte den hele dag? Hvor lenge skal min fiende ophøie sig over mig? |
| 13 | 4 | Se hit, svar mig, Herre min Gud! Opklar mine øine, forat jeg ikke skal sove inn i døden, |
| 13 | 5 | forat ikke min fiende skal si: Jeg fikk overhånd over ham, forat ikke mine motstandere skal fryde sig når jeg vakler! |
| 13 | 6 | Men jeg setter min lit til din miskunnhet; mitt hjerte skal fryde sig i din frelse; jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot mig. |
| 14 | 1 | Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt. |
| 14 | 2 | Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud. |
| 14 | 3 | De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én. |
| 14 | 4 | Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke. |
| 14 | 5 | Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt. |
| 14 | 6 | Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt. |
| 14 | 7 | O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig. |
| 15 | 1 | En salme av David. Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? |
| 15 | 2 | Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte, |
| 15 | 3 | som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin næste ondt og ikke fører skam over den som står ham nær, |
| 15 | 4 | den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren, som sverger sig selv til skade og ikke bryter sitt ord, |
| 15 | 5 | den som ikke låner sine penger ut mot rente* og ikke tar gave mot den uskyldige. Den dette gjør, skal ikke rokkes evindelig. / {* til den fattige bror.} |
| 16 | 1 | En gyllen sang av David. Bevar mig, Gud! for jeg tar min tilflukt til dig. |
| 16 | 2 | Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor dig - |
| 16 | 3 | idet jeg holder mig til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst. |
| 16 | 4 | Mange sorger skal de ha som kjøper sig andre*; jeg vil ikke utgyde deres** drikkoffere av blod og ikke ta deres navn på mine leber***. / {* d.e. andre guder.} / {** d.e. avgudenes.} / {*** 2MO 23, 13.} |
| 16 | 5 | Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig. |
| 16 | 6 | En lodd er tilfalt mig som er liflig, og en arv som behager mig. |
| 16 | 7 | Jeg vil love Herren, som gav mig råd; også om nettene minner mine nyrer mig om det. |
| 16 | 8 | Jeg setter alltid Herren for mig; for han er ved min høire hånd, jeg skal ikke rokkes. |
| 16 | 9 | Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære* fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet. / {* d.e. sjel.} |
| 16 | 10 | For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse. |
| 16 | 11 | Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig. |
| 17 | 1 | En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik! |
| 17 | 2 | La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er! |
| 17 | 3 | Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker. |
| 17 | 4 | Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier. |
| 17 | 5 | Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke. |
| 17 | 6 | Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord! |
| 17 | 7 | Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere! |
| 17 | 8 | Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge |
| 17 | 9 | for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig! |
| 17 | 10 | Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig. |
| 17 | 11 | Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden. |
| 17 | 12 | Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder. |
| 17 | 13 | Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd, |
| 17 | 14 | fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn. |
| 17 | 15 | Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse. |
| 18 | 1 | Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. |
| 18 | 2 | Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke! |
| 18 | 3 | Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg. |
| 18 | 4 | Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender. |
| 18 | 5 | Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig. |
| 18 | 6 | Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. |
| 18 | 7 | I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. |
| 18 | 8 | Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt. |
| 18 | 9 | Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. |
| 18 | 10 | Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. |
| 18 | 11 | Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger. |
| 18 | 12 | Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer. |
| 18 | 13 | Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. |
| 18 | 14 | Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull. |
| 18 | 15 | Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.} |
| 18 | 16 | Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust. |
| 18 | 17 | Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann. |
| 18 | 18 | Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige. |
| 18 | 19 | De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte. |
| 18 | 20 | Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig. |
| 18 | 21 | Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet. |
| 18 | 22 | For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud. |
| 18 | 23 | For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig. |
| 18 | 24 | Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd. |
| 18 | 25 | Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine. |
| 18 | 26 | Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis, |
| 18 | 27 | mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang. |
| 18 | 28 | For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine. |
| 18 | 29 | For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke. |
| 18 | 30 | For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer. |
| 18 | 31 | Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. |
| 18 | 32 | For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud? |
| 18 | 33 | Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt, |
| 18 | 34 | som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider, |
| 18 | 35 | som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. |
| 18 | 36 | Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor. |
| 18 | 37 | Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke. |
| 18 | 38 | Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. |
| 18 | 39 | Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter. |
| 18 | 40 | Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig. |
| 18 | 41 | Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg. |
| 18 | 42 | De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke. |
| 18 | 43 | Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene. |
| 18 | 44 | Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig. |
| 18 | 45 | Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig. |
| 18 | 46 | Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger. |
| 18 | 47 | Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud, |
| 18 | 48 | den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig, |
| 18 | 49 | som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig. |
| 18 | 50 | Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn. |
| 18 | 51 | Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid. |
| 19 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 19 | 2 | Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. |
| 19 | 3 | Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap. |
| 19 | 4 | Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres* røst. / {* himlenes.} |
| 19 | 5 | Over all jorden utgår deres målesnor*, og til jorderikes ende deres ord; for solen har han satt et telt på dem. / {* hele jorden er deres forkynnelses område.} |
| 19 | 6 | Og den er som en brudgom som går ut av sitt brudekammer; den gleder sig som en helt til å løpe sin bane. |
| 19 | 7 | Fra himmelens ende er dens utgang, og dens omløp inntil dens ende, og intet er skjult for dens hete. |
| 19 | 8 | Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; Herrens vidnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis; |
| 19 | 9 | Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det oplyser øinene; |
| 19 | 10 | Herrens frykt er ren, den står fast evindelig; Herrens lover er sannhet, de er rettferdige alle tilsammen. |
| 19 | 11 | De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene. |
| 19 | 12 | Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn. |
| 19 | 13 | Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat mig mine lønnlige synder! |
| 19 | 14 | Bevar også din tjener fra skammelige synder, la dem ei herske over mig! Så blir jeg ulastelig og uten skyld for store overtredelser. |
| 19 | 15 | La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser! |
| 20 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 20 | 2 | Herren bønnhøre dig på nødens dag, Jakobs Guds navn berge dig! |
| 20 | 3 | Han sende dig hjelp fra helligdommen og støtte dig fra Sion! |
| 20 | 4 | Han komme alle dine matoffer i hu og finne ditt brennoffer godt! Sela. |
| 20 | 5 | Han gi dig efter ditt hjerte og fullbyrde alt ditt råd! |
| 20 | 6 | Måtte vi kunne juble over din frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn! Herren opfylle alle dine bønner! |
| 20 | 7 | Nu vet jeg at Herren frelser sin salvede; han svarer ham fra sin hellige himmel med frelsende storverk av sin høire hånd. |
| 20 | 8 | Hine priser vogner, hine hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn. |
| 20 | 9 | De synker og faller, men vi står og holder oss oppe. |
| 20 | 10 | Herre, frels! Kongen bønnhøre oss på den dag vi roper! |
| 21 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 21 | 2 | Herre! Kongen gleder sig over din makt, og hvor høit han fryder sig ved din frelse! |
| 21 | 3 | Hvad hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og hvad hans leber bad om, har du ikke nektet ham. Sela. |
| 21 | 4 | For du kom ham i møte med velsignelse og lykke, du satte en krone av gull på hans hode. |
| 21 | 5 | Han bad dig om liv; du gav ham det, et langt liv evindelig og alltid. |
| 21 | 6 | Stor er hans ære ved din frelse; høihet og herlighet legger du på ham. |
| 21 | 7 | For du setter ham til velsignelse evindelig, du fryder ham med glede for ditt åsyn. |
| 21 | 8 | For kongen setter sin lit til Herren, og ved den Høiestes miskunnhet skal han ikke rokkes. |
| 21 | 9 | Din hånd skal finne alle dine fiender, din høire hånd skal finne dine avindsmenn. |
| 21 | 10 | Du skal gjøre dem som en ildovn når du viser ditt åsyn; Herren skal opsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem. |
| 21 | 11 | Deres frukt skal du utslette av jorden, og deres avkom blandt menneskenes barn. |
| 21 | 12 | For de har grundet på ondt mot dig, de har uttenkt onde råd; de skal ikke makte noget. |
| 21 | 13 | For du skal få dem til å vende ryggen; med dine buestrenger sikter du mot deres åsyn. |
| 21 | 14 | Reis dig, Herre, i din kraft! Vi vil lovsynge og prise ditt storverk. |
| 22 | 1 | Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.} |
| 22 | 2 | Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. |
| 22 | 3 | Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. |
| 22 | 4 | Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger. |
| 22 | 5 | Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem. |
| 22 | 6 | Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme. |
| 22 | 7 | Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. |
| 22 | 8 | Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: |
| 22 | 9 | Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham. |
| 22 | 10 | Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst. |
| 22 | 11 | På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud. |
| 22 | 12 | Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. |
| 22 | 13 | Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig. |
| 22 | 14 | De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve. |
| 22 | 15 | Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. |
| 22 | 16 | Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig. |
| 22 | 17 | For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter. |
| 22 | 18 | Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst. |
| 22 | 19 | De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel. |
| 22 | 20 | Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig! |
| 22 | 21 | Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.} |
| 22 | 22 | Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig! |
| 22 | 23 | Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig. |
| 22 | 24 | I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt! |
| 22 | 25 | For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han. |
| 22 | 26 | Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham. |
| 22 | 27 | De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! |
| 22 | 28 | Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. |
| 22 | 29 | For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. |
| 22 | 30 | Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. |
| 22 | 31 | Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten. |
| 22 | 32 | De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det. |
| 23 | 1 | En salme av David. Herren er min hyrde, mig fattes intet. |
| 23 | 2 | Han lar mig ligge i grønne enger, han leder mig til hvilens vann. |
| 23 | 3 | Han vederkveger min sjel, han fører mig på rettferdighets stier for sitt navns skyld. |
| 23 | 4 | Om jeg enn skulde vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med mig, din kjepp og din stav de trøster mig. |
| 23 | 5 | Du dekker bord for mig like for mine fienders øine, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over. |
| 23 | 6 | Bare godt og miskunnhet skal efterjage mig alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennem lange tider. |
| 24 | 1 | Av David; en salme. Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, jorderike og de som bor der. |
| 24 | 2 | For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer. |
| 24 | 3 | Hvem skal stige op på Herrens berg, og hvem skal stå på hans hellige sted? |
| 24 | 4 | Den som har uskyldige hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke har svoret falskelig. |
| 24 | 5 | Han skal motta velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud. |
| 24 | 6 | Dette er deres ætt som spør efter ham, de som søker ditt åsyn, Jakobs barn. Sela. |
| 24 | 7 | Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn! |
| 24 | 8 | Hvem er den herlighetens konge? Herren, sterk og veldig, Herren veldig i strid. |
| 24 | 9 | Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn! |
| 24 | 10 | Hvem er den herlighetens konge? Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela. |
| 25 | 1 | Av David. Til dig, Herre, løfter jeg min sjel. |
| 25 | 2 | Min Gud, til dig har jeg satt min lit; la mig ikke bli til skamme, la ikke mine fiender fryde sig over mig! |
| 25 | 3 | Ja, ingen av dem som bier på dig, skal bli til skamme; de skal bli til skamme som er troløse uten årsak. |
| 25 | 4 | Herre, la mig kjenne dine veier, lær mig dine stier! |
| 25 | 5 | Led mig frem i din trofasthet og lær mig! for du er min frelses Gud, på dig bier jeg hele dagen. |
| 25 | 6 | Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger! for de er fra evighet. |
| 25 | 7 | Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! Kom mig i hu efter din miskunnhet for din godhets skyld, Herre! |
| 25 | 8 | Herren er god og rettvis; derfor lærer han syndere veien. |
| 25 | 9 | Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei. |
| 25 | 10 | Alle Herrens stier er miskunnhet og trofasthet imot dem som holder hans pakt og hans vidnesbyrd. |
| 25 | 11 | For ditt navns skyld, Herre, forlat mig min misgjerning! for den er stor. |
| 25 | 12 | Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge. |
| 25 | 13 | Hans sjel skal stadig ha det godt, og hans avkom skal arve landet. |
| 25 | 14 | Herren har fortrolig samfund med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort. |
| 25 | 15 | Mine øine er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet. |
| 25 | 16 | Vend dig til mig og vær mig nådig! for jeg er enslig og elendig. |
| 25 | 17 | Mitt hjertes angst har de* gjort stor; før mig ut av mine trengsler! / {* d.e. mine fiender.} |
| 25 | 18 | Se min elendighet og min nød, og forlat mig alle mine synder! |
| 25 | 19 | Se mine fiender, de er mange, og de hater mig med urettferdig hat. |
| 25 | 20 | Bevar min sjel og redd mig, la mig ikke bli til skamme! for jeg tar min tilflukt til dig. |
| 25 | 21 | La uskyld og opriktighet verge mig! for jeg bier på dig. |
| 25 | 22 | Forløs, Gud, Israel av alle dets trengsler! |
| 26 | 1 | Av David. Hjelp mig til min rett, Herre! for jeg har vandret i min uskyld, og på Herren stoler jeg uten å vakle. |
| 26 | 2 | Prøv mig, Herre, og gransk mig, ransak mine nyrer og mitt hjerte! |
| 26 | 3 | For din miskunnhet er for mine øine, og jeg vandrer i din trofasthet. |
| 26 | 4 | Jeg sitter ikke hos løgnere og kommer ikke sammen med listige folk. |
| 26 | 5 | Jeg hater de ondes forsamling og sitter ikke hos de ugudelige. |
| 26 | 6 | Jeg tvetter mine hender i uskyld og vil gjerne ferdes om ditt alter, Herre, |
| 26 | 7 | for å synge med lovsangs røst og fortelle alle dine undergjerninger. |
| 26 | 8 | Herre, jeg elsker ditt huses bolig, det sted hvor din herlighet bor. |
| 26 | 9 | Rykk ikke min sjel bort med syndere eller mitt liv med blodgjerrige menn, |
| 26 | 10 | som har skam i sine hender og sin høire hånd full av bestikkelse! |
| 26 | 11 | Men jeg vandrer i min uskyld; forløs mig og vær mig nådig! |
| 26 | 12 | Min fot står på jevn jord; i forsamlingene skal jeg love Herren. |
| 27 | 1 | Av David. Herren er mitt lys og min frelse, for hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs vern, for hvem skal jeg reddes? |
| 27 | 2 | Når ugjerningsmenn nærmer sig imot mig for å opsluke mig, mine motstandere og mine fiender, så snubler og faller de selv. |
| 27 | 3 | Om en hær leirer sig imot mig, frykter ikke mitt hjerte; om krig reiser sig imot mig, enda er jeg trygg. |
| 27 | 4 | Én ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg efter, at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunde i hans tempel. |
| 27 | 5 | For han gjemmer mig i sin hytte på den onde dag, han skjuler mig i sitt telts skjul; på en klippe fører han mig op. |
| 27 | 6 | Og nu skal mitt hode opløfte sig over mine fiender rundt omkring mig, og jeg vil ofre jubeloffere i hans telt, jeg vil prise og lovsynge Herren. |
| 27 | 7 | Hør, Herre, høit roper jeg, og vær mig nådig og svar mig! |
| 27 | 8 | Mitt hjerte holder frem for dig [ditt ord]: Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn. |
| 27 | 9 | Skjul ikke ditt åsyn for mig, bortstøt ikke i vrede din tjener! Min hjelp har du vært. Kast mig ikke bort og forlat mig ikke, min frelses Gud! |
| 27 | 10 | For min far og min mor har forlatt mig, men Herren tar mig op. |
| 27 | 11 | Lær mig, Herre, din vei, og led mig på den jevne sti for mine fienders skyld! |
| 27 | 12 | Overgi mig ikke til mine fienders mordlyst! for falske vidner står op imot mig, og menn som fnyser av vold. |
| 27 | 13 | O, dersom jeg ikke trodde å skulle se Herrens godhet i de levendes land! - |
| 27 | 14 | Bi på Herren, vær ved godt mot, og ditt hjerte være sterkt, ja, bi på Herren! |
| 28 | 1 | Av David. Til dig, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke døv imot mig, forat jeg ikke, om du tier til mig, skal bli lik dem som farer ned i graven! |
| 28 | 2 | Hør mine inderlige bønners røst, når jeg roper til dig, når jeg opløfter mine hender til ditt hellige kor! |
| 28 | 3 | Riv mig ikke bort med de ugudelige og med dem som gjør urett, som taler fred med sin næste, enda der er ondt i deres hjerte! |
| 28 | 4 | Gi dem efter deres gjerning og efter deres onde adferd! Gi dem efter deres henders gjerning, gjengjeld dem hvad de har gjort! |
| 28 | 5 | For de akter ikke på hvad Herren gjør, eller på hans henders gjerning; han skal nedbryte dem og ikke opbygge dem. |
| 28 | 6 | Lovet være Herren, fordi han har hørt mine inderlige bønners røst! |
| 28 | 7 | Herren er min styrke og mitt skjold; til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet; derfor fryder mitt hjerte sig, og jeg vil prise ham med min sang. |
| 28 | 8 | Herren er deres* styrke, og han er et frelsens vern for sin salvede. / {* d.e. sitt folks.} |
| 28 | 9 | Frels ditt folk og velsign din arv, og fø dem og bær dem til evig tid! |
| 29 | 1 | En salme av David. Gi Herren, I Guds sønner, gi Herren ære og makt! |
| 29 | 2 | Gi Herren hans navns ære, tilbed Herren i hellig prydelse! |
| 29 | 3 | Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herren over de store vann. |
| 29 | 4 | Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet. |
| 29 | 5 | Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, |
| 29 | 6 | og han får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en ung villokse. |
| 29 | 7 | Herrens røst slynger ut kløvede ildsluer. |
| 29 | 8 | Herrens røst får ørkenen til å beve, Herren får Kades' ørken til å beve. |
| 29 | 9 | Herrens røst får hindene til å føde og gjør skogene bare, og i hans tempel sier alt: Ære! |
| 29 | 10 | Herren tronte på vannflommens tid, og Herren troner som konge evindelig. |
| 29 | 11 | Herren skal gi sitt folk kraft, Herren skal velsigne sitt folk med fred. |
| 30 | 1 | En salme, en sang ved husets innvielse, av David. |
| 30 | 2 | Jeg vil ophøie dig, Herre, for du har dradd mig op og ikke latt mine fiender glede sig over mig. |
| 30 | 3 | Herre min Gud! jeg ropte til dig, og du helbredet mig. |
| 30 | 4 | Herre! du har ført min sjel op av dødsriket, du har kalt mig til live fra dem som farer ned i graven. |
| 30 | 5 | Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn! |
| 30 | 6 | For et øieblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde; om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang. |
| 30 | 7 | Men jeg sa i min trygghet: Jeg skal ikke rokkes evindelig. |
| 30 | 8 | Herre! ved din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell; du skjulte ditt åsyn, da blev jeg forferdet. |
| 30 | 9 | Til dig, Herre, ropte jeg, og til Herren bad jeg ydmykelig: |
| 30 | 10 | Hvad vinning er der i mitt blod, i at jeg farer ned i graven? Mon støvet vil prise dig, vil det forkynne din trofasthet? |
| 30 | 11 | Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper! |
| 30 | 12 | Du omskiftet min klage til dans for mig, du løste mine sørgeklær av mig og omgjordet mig med glede, |
| 30 | 13 | forat min ære skal lovsynge dig og ikke tie. Herre min Gud! jeg vil prise dig evindelig. |
| 31 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 31 | 2 | Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet! |
| 31 | 3 | Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig! |
| 31 | 4 | For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig. |
| 31 | 5 | Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern. |
| 31 | 6 | I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud. |
| 31 | 7 | Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren. |
| 31 | 8 | Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler; |
| 31 | 9 | du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted. |
| 31 | 10 | Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme. |
| 31 | 11 | For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret. |
| 31 | 12 | For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig. |
| 31 | 13 | Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar. |
| 31 | 14 | For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv. |
| 31 | 15 | Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud. |
| 31 | 16 | I din hånd er mine tider*; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere! / {* 1KR 29, 30. SLM 139, 16.} |
| 31 | 17 | La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet! |
| 31 | 18 | Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket! |
| 31 | 19 | La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt! |
| 31 | 20 | Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine! |
| 31 | 21 | Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv. |
| 31 | 22 | Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by. |
| 31 | 23 | Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig. |
| 31 | 24 | Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem. |
| 31 | 25 | Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren! |
| 32 | 1 | Av David; en læresalme. Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. |
| 32 | 2 | Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik. |
| 32 | 3 | Da jeg tidde, blev mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen. |
| 32 | 4 | For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela. |
| 32 | 5 | Jeg bekjente min synd for dig og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela. |
| 32 | 6 | Derfor bede hver from til dig den tid du er å finne! Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå. |
| 32 | 7 | Du er mitt skjul, du vokter mig for trengsel; med frelses jubel omgir du mig. Sela. |
| 32 | 8 | Jeg vil lære dig og vise dig den vei du skal vandre; jeg vil gi dig råd med mitt øie. |
| 32 | 9 | Vær ikke som hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med; de vil ikke komme nær til dig. |
| 32 | 10 | Den ugudelige har mange piner, men den som setter sin lit til Herren, ham omgir han med miskunnhet. |
| 32 | 11 | Gled eder i Herren og fryd eder, I rettferdige, og juble, alle I opriktige av hjertet! |
| 33 | 1 | Juble, I rettferdige, i Herren! For de opriktige sømmer sig lovsang. |
| 33 | 2 | Pris Herren med citar, lovsyng ham til tistrenget harpe! |
| 33 | 3 | Syng en ny sang for ham, spill liflig med frydesang! |
| 33 | 4 | For Herrens ord er sant, og all hans gjerning er trofast. |
| 33 | 5 | Han elsker rettferdighet og rett; jorden er full av Herrens miskunnhet. |
| 33 | 6 | Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns ånde. |
| 33 | 7 | Han samler havets vann som en dynge, han legger de dype vann i forrådshus. |
| 33 | 8 | All jorden frykte for Herren, for ham beve alle de som bor på jorderike! |
| 33 | 9 | For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der. |
| 33 | 10 | Herren omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet. |
| 33 | 11 | Herrens råd står fast evindelig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt. |
| 33 | 12 | Salig er det folk hvis Gud Herren er, det folk han har utvalgt til sin arv. |
| 33 | 13 | Fra himmelen skuer Herren ned han ser alle menneskenes barn. |
| 33 | 14 | Fra det sted hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden, |
| 33 | 15 | han som har skapt deres hjerter alle sammen, han som gir akt på alle deres gjerninger. |
| 33 | 16 | En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. |
| 33 | 17 | Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke. |
| 33 | 18 | Se, Herrens øie ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet, |
| 33 | 19 | for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød. |
| 33 | 20 | Vår sjel bier på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold. |
| 33 | 21 | For i ham fryder vårt hjerte sig, fordi vi setter vår lit til hans hellige navn. |
| 33 | 22 | Din miskunnhet, Herre, være over oss, således som vi håper på dig! |
| 34 | 1 | Av David, da han tedde sig som vanvittig for Abimelek, og denne jog ham fra sig, og han gikk bort. |
| 34 | 2 | Jeg vil love Herren til enhver tid, hans pris skal alltid være i min munn. |
| 34 | 3 | Min sjel skal rose sig av Herren; de saktmodige skal høre det og glede sig. |
| 34 | 4 | Pris Herrens storhet med mig, og la oss sammen ophøie hans navn! |
| 34 | 5 | Jeg søkte Herren, og han svarte mig, og han fridde mig fra alt det som forferdet mig. |
| 34 | 6 | De så op til ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam. |
| 34 | 7 | Denne elendige ropte, og Herren hørte, og han frelste ham av alle hans trengsler. |
| 34 | 8 | Herrens engel leirer sig rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem. |
| 34 | 9 | Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham. |
| 34 | 10 | Frykt Herren, I hans hellige! For intet fattes dem som frykter ham. |
| 34 | 11 | De unge løver lider nød og hungrer, men dem som søker Herren, fattes ikke noget godt. |
| 34 | 12 | Kom, barn, hør mig! Jeg vil lære eder Herrens frykt. |
| 34 | 13 | Hvem er den mann som har lyst til liv, som ønsker sig dager til å se lykke? |
| 34 | 14 | Hold din tunge fra ondt og dine leber fra å tale svik! |
| 34 | 15 | Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag efter den! |
| 34 | 16 | Herrens øine er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop. |
| 34 | 17 | Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde deres ihukommelse av jorden. |
| 34 | 18 | Hine roper, og Herren hører, og av alle deres trengsler utfrir han dem. |
| 34 | 19 | Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd. |
| 34 | 20 | Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle. |
| 34 | 21 | Han tar vare på alle hans ben, ikke ett av dem blir sønderbrutt. |
| 34 | 22 | Ulykke dreper den ugudelige, og de som hater den rettferdige, dømmes skyldige. |
| 34 | 23 | Herren forløser sine tjeneres sjel, og ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig. |
| 35 | 1 | Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig! |
| 35 | 2 | Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig! |
| 35 | 3 | Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse! |
| 35 | 4 | La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig! |
| 35 | 5 | La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort! |
| 35 | 6 | La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem! |
| 35 | 7 | For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav* for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv. / {* d.e. med garn dekket grav.} |
| 35 | 8 | La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse! |
| 35 | 9 | Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse; |
| 35 | 10 | alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham? |
| 35 | 11 | Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet. |
| 35 | 12 | De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt. |
| 35 | 13 | Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm*. / {* d.e. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst.} |
| 35 | 14 | Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor. |
| 35 | 15 | Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver* og hviler ikke. / {* d.e. de søker å frarøve mig mitt gode navn og rykte.} |
| 35 | 16 | Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig. |
| 35 | 17 | Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver. |
| 35 | 18 | Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk. |
| 35 | 19 | La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet! |
| 35 | 20 | For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet. |
| 35 | 21 | Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie! |
| 35 | 22 | Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig! |
| 35 | 23 | Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak! |
| 35 | 24 | Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig! |
| 35 | 25 | La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham! |
| 35 | 26 | La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel! |
| 35 | 27 | La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel! |
| 35 | 28 | Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris. |
| 36 | 1 | Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David. |
| 36 | 2 | Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste*. Det er ikke gudsfrykt for hans øine. / {* d.e. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje.} |
| 36 | 3 | For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham*. / {* d.e. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor.} |
| 36 | 4 | Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt. |
| 36 | 5 | Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke. |
| 36 | 6 | Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene. |
| 36 | 7 | Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! |
| 36 | 8 | Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. |
| 36 | 9 | De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. |
| 36 | 10 | For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. |
| 36 | 11 | La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet. |
| 36 | 12 | La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort! |
| 36 | 13 | Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig. |
| 37 | 1 | Av David. La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett! |
| 37 | 2 | For som gresset blir de hastig avskåret, og som grønne urter visner de bort. |
| 37 | 3 | Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet! |
| 37 | 4 | Og gled dig i Herren! Så skal han gi dig hvad ditt hjerte attrår. |
| 37 | 5 | Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det; |
| 37 | 6 | han skal la din rettferdighet gå frem som lyset og din rett som middagens lys. |
| 37 | 7 | Vær stille for Herren og vent på ham! La ikke din vrede optendes over den som har lykke på sin vei, over den mann som uttenker onde råd. |
| 37 | 8 | Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede optendes! Det fører bare til det som ondt er. |
| 37 | 9 | For de onde skal utryddes, men de som bier efter Herren, skal arve landet. |
| 37 | 10 | Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mere, og akter du på hans sted, så er han borte. |
| 37 | 11 | Men de saktmodige skal arve landet og glede sig ved megen fred. |
| 37 | 12 | Den ugudelige optenker ondt imot den rettferdige og skjærer tenner imot ham. |
| 37 | 13 | Herren ler av ham; for han ser at hans dag kommer. |
| 37 | 14 | De ugudelige drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige og slå dem ihjel som vandrer opriktig. |
| 37 | 15 | Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal sønderbrytes. |
| 37 | 16 | Bedre er det lille som den rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom. |
| 37 | 17 | For de ugudeliges armer skal sønderbrytes, men Herren støtter de rettferdige. |
| 37 | 18 | Herren kjenner de ulasteliges dager, og deres arv skal bli til evig tid. |
| 37 | 19 | De skal ikke bli til skamme i den onde tid, og i hungerens dager skal de mettes. |
| 37 | 20 | For de ugudelige skal gå til grunne og Herrens fiender som engenes blomsterskrud; de skal forsvinne, som røk skal de forsvinne. |
| 37 | 21 | Den ugudelige låner og betaler ikke, men den rettferdige forbarmer sig og gir. |
| 37 | 22 | For de han* velsigner, skal arve landet, men de han forbanner, skal utryddes. / {* Gud.} |
| 37 | 23 | Herren gjør en manns gang fast, og han har velbehag i hans vei. |
| 37 | 24 | Når han snubler, faller han ikke til jorden; for Herren støtter hans hånd. |
| 37 | 25 | Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke efter brød. |
| 37 | 26 | Den hele dag forbarmer han sig og låner ut, og hans avkom blir velsignet. |
| 37 | 27 | Vik fra ondt og gjør godt! Så skal du bli boende* til evig tid. / {* SLM 37, 3.} |
| 37 | 28 | For Herren elsker rett og forlater ikke sine fromme; til evig tid blir de bevart. Men de ugudeliges avkom utryddes. |
| 37 | 29 | De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig. |
| 37 | 30 | Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge sier hvad rett er. |
| 37 | 31 | Hans Guds lov er i hans hjerte, hans trin vakler ikke. |
| 37 | 32 | Den ugudelige lurer på den rettferdige og søker å drepe ham; |
| 37 | 33 | Herren overlater ham ikke i hans hånd, og fordømmer ham ikke når han blir dømt. |
| 37 | 34 | Bi på Herren og ta vare på hans vei! Så skal han ophøie dig til å arve landet; du skal se på at de ugudelige utryddes. |
| 37 | 35 | Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte sig som et grønt tre som ikke er flyttet; |
| 37 | 36 | men han forsvant, og se, han var ikke mere, og jeg søkte efter ham, men han fantes ikke. |
| 37 | 37 | Akt på den ulastelige og se på den opriktige! for fredens mann har en fremtid; |
| 37 | 38 | men overtrederne skal tilintetgjøres alle sammen, de ugudeliges fremtid skal avskjæres. |
| 37 | 39 | Og de rettferdiges frelse kommer fra Herren, deres sterke vern i nødens tid. |
| 37 | 40 | Og Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem, fordi de har tatt sin tilflukt til ham. |
| 38 | 1 | En salme av David; til ihukommelse. |
| 38 | 2 | Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme! |
| 38 | 3 | For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig. |
| 38 | 4 | Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. |
| 38 | 5 | For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge. |
| 38 | 6 | Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld. |
| 38 | 7 | Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær. |
| 38 | 8 | For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød. |
| 38 | 9 | Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen. |
| 38 | 10 | Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig. |
| 38 | 11 | Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig. |
| 38 | 12 | Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte. |
| 38 | 13 | Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag. |
| 38 | 14 | Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn. |
| 38 | 15 | Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn. |
| 38 | 16 | For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud! |
| 38 | 17 | For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig. |
| 38 | 18 | For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig. |
| 38 | 19 | For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd. |
| 38 | 20 | Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak. |
| 38 | 21 | Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode. |
| 38 | 22 | Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig! |
| 38 | 23 | Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse! |
| 39 | 1 | Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. |
| 39 | 2 | Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine. |
| 39 | 3 | Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt. |
| 39 | 4 | Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge: |
| 39 | 5 | La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort! |
| 39 | 6 | Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela. |
| 39 | 7 | Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn. |
| 39 | 8 | Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig. |
| 39 | 9 | Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren! |
| 39 | 10 | Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det. |
| 39 | 11 | Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet. |
| 39 | 12 | Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela. |
| 39 | 13 | Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre. |
| 39 | 14 | Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere! |
| 40 | 1 | Til sangmesteren; av David; en salme. |
| 40 | 2 | Jeg bidde på Herren; da bøide han sig til mig og hørte mitt rop. |
| 40 | 3 | Og han drog mig op av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trin faste. |
| 40 | 4 | Og han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange ser det og frykter og setter sin lit til Herren. |
| 40 | 5 | Salig er den mann som setter sin lit til Herren og ikke vender sig til overmodige og til dem som bøier av til løgn. |
| 40 | 6 | Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med dig; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles. |
| 40 | 7 | Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst - du har boret ører på mig - brennoffer og syndoffer krever du ikke. |
| 40 | 8 | Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet*; / {* nemlig hvad jeg skal gjøre.} |
| 40 | 9 | å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte. |
| 40 | 10 | Jeg har budskap om rettferdighet i en stor forsamling; se, jeg lukket ikke mine leber; Herre, du vet det. |
| 40 | 11 | Din rettferdighet skjulte jeg ikke i mitt hjerte, jeg kunngjorde din trofasthet og din frelse; jeg dulgte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling. |
| 40 | 12 | Du, Herre, vil ikke lukke din barmhjertighet for mig; din miskunnhet og din sannhet vil alltid vokte mig. |
| 40 | 13 | For trengsler uten tall har omspent mig, mine misgjerninger har grepet mig, så jeg ikke kan se; de er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet mig. |
| 40 | 14 | La det behage dig, Herre, å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig! |
| 40 | 15 | La alle dem bli til skam og spott som står mig efter livet og vil rive det bort! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme! |
| 40 | 16 | La dem som sier til mig: Ha, ha! forferdes over sin skjensel. |
| 40 | 17 | La alle dem som søker dig, fryde og glede sig i dig! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Herren! |
| 40 | 18 | For jeg er elendig og fattig; Herren vil tenke på mig. Du er min hjelp og min frelser; min Gud, dryg ikke! |
| 41 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 41 | 2 | Salig er den som akter på den elendige; på den onde dag skal Herren frelse ham. |
| 41 | 3 | Herren skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst. |
| 41 | 4 | Herren skal understøtte ham på sykesengen; hele hans leie forvandler du i hans sykdom. |
| 41 | 5 | Jeg sier: Herre, vær mig nådig, helbred min sjel! for jeg har syndet imot dig. |
| 41 | 6 | Mine fiender taler ondt om mig: Når skal han dø, og hans navn forgå? |
| 41 | 7 | Og dersom en kommer for å se til mig, taler han falske ord; hans hjerte samler sig ondskap; han går ut og taler derom. |
| 41 | 8 | Alle de som hater mig, hvisker sammen imot mig; de optenker imot mig det som er mig til skade: |
| 41 | 9 | En ugjerning henger ved ham, og han som ligger der, skal ikke stå op mere. |
| 41 | 10 | Også den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som åt mitt brød, har løftet sin hæl imot mig. |
| 41 | 11 | Men du, Herre, vær mig nådig og hjelp mig op! Så vil jeg gjengjelde dem. |
| 41 | 12 | Derpå kjenner jeg at du har behag i mig, at min fiende ikke skal fryde sig over mig. |
| 41 | 13 | Og mig holder du oppe i min uskyld og setter mig for ditt åsyn evindelig. |
| 41 | 14 | Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Amen, amen. |
| 42 | 1 | Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn. |
| 42 | 2 | Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud! |
| 42 | 3 | Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn? |
| 42 | 4 | Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud? |
| 42 | 5 | Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare. |
| 42 | 6 | Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn. |
| 42 | 7 | Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell*. / {* landet østenfor Jordan.} |
| 42 | 8 | Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig. |
| 42 | 9 | Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud. |
| 42 | 10 | Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk? |
| 42 | 11 | Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud? |
| 42 | 12 | Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud. |
| 43 | 1 | Gi mig rett, Gud, og før min sak mot folk uten barmhjertighet, frels mig fra falske og urettferdige menn! |
| 43 | 2 | For du er den Gud som er mitt vern. Hvorfor har du forkastet mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk? |
| 43 | 3 | Send ditt lys og din sannhet, la dem lede mig, la dem føre mig til ditt hellige berg og til dine boliger, |
| 43 | 4 | så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud, og prise dig på citar, Gud, min Gud! |
| 43 | 5 | Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! For jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud. |
| 44 | 1 | Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme. |
| 44 | 2 | Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager. |
| 44 | 3 | Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig. |
| 44 | 4 | For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem. |
| 44 | 5 | Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses! |
| 44 | 6 | Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss. |
| 44 | 7 | For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke, |
| 44 | 8 | men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme. |
| 44 | 9 | Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela. |
| 44 | 10 | Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer. |
| 44 | 11 | Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte. |
| 44 | 12 | Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene. |
| 44 | 13 | Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit. |
| 44 | 14 | Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss. |
| 44 | 15 | Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene. |
| 44 | 16 | Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt, |
| 44 | 17 | når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige. |
| 44 | 18 | Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt. |
| 44 | 19 | Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei, |
| 44 | 20 | så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge. |
| 44 | 21 | Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud, |
| 44 | 22 | skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker. |
| 44 | 23 | Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår. |
| 44 | 24 | Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid! |
| 44 | 25 | Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel? |
| 44 | 26 | For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden. |
| 44 | 27 | Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld! |
| 45 | 1 | Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av Korahs barn; en læresalme, en sang om kjærlighet. / {* kanskje melodien.} |
| 45 | 2 | Mitt hjerte strømmer over med liflig tale; jeg sier: Min sang er om en konge; min tunge er en hurtigskrivers griffel. |
| 45 | 3 | Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig. |
| 45 | 4 | Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høihet og din herlighet! |
| 45 | 5 | Og i din herlighet fare du seierrik frem for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høire hånd skal lære dig forferdelige storverk. |
| 45 | 6 | Dine piler er hvesset - folkeferd faller under dig - de trenger inn i hjertet på kongens fiender. |
| 45 | 7 | Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. |
| 45 | 8 | Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre. |
| 45 | 9 | Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek. |
| 45 | 10 | Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir. |
| 45 | 11 | Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus, |
| 45 | 12 | og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham. |
| 45 | 13 | Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket. |
| 45 | 14 | Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull. |
| 45 | 15 | I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig. |
| 45 | 16 | De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott. |
| 45 | 17 | I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord. |
| 45 | 18 | Jeg vil prise ditt navn iblandt alle slekter; derfor skal folkene love dig evindelig og alltid. |
| 46 | 1 | Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot*; en sang. / {* sannsynligvis en toneart, 1KR 15, 20.} |
| 46 | 2 | Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor. |
| 46 | 3 | Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte, |
| 46 | 4 | om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela. |
| 46 | 5 | En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig. |
| 46 | 6 | Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem. |
| 46 | 7 | Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet. |
| 46 | 8 | Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela. |
| 46 | 9 | Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden! |
| 46 | 10 | Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild. |
| 46 | 11 | Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden. |
| 46 | 12 | Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela. |
| 47 | 1 | Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. |
| 47 | 2 | Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop. |
| 47 | 3 | For Herren, den Høieste, er forferdelig, en stor konge over all jorden. |
| 47 | 4 | Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter. |
| 47 | 5 | Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela. |
| 47 | 6 | Gud fór op under jubelrop, Herren under basuners lyd. |
| 47 | 7 | Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! |
| 47 | 8 | For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis! |
| 47 | 9 | Gud er konge over folkene, Gud har satt sig på sin hellige trone. |
| 47 | 10 | Folkenes fyrster samler sig med Abrahams Guds folk; for jordens skjold hører Gud til, han er såre ophøiet. |
| 48 | 1 | En sang, en salme; av Korahs barn. |
| 48 | 2 | Stor er Herren og høilovet i vår Guds stad, på hans hellige berg. |
| 48 | 3 | Fagert hever det sig, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden*, den store konges stad. / {* Sion er som Guds bolig i sannhet hvad hedningene falskelig tenkte sig om et fjell i det ytterste Norden, et hellig og meget høit fjell.} |
| 48 | 4 | Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern. |
| 48 | 5 | For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen. |
| 48 | 6 | De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast. |
| 48 | 7 | Beven grep dem der, angst som hos en fødende kvinne. |
| 48 | 8 | Ved østenvind knuste du Tarsis-skib. |
| 48 | 9 | Likesom vi hadde hørt, så har vi nu sett det i Herrens, hærskarenes Guds stad, i vår Guds stad; Gud gjør den fast til evig tid. Sela. |
| 48 | 10 | Vi grunder, Gud, på din miskunnhet midt i ditt tempel. |
| 48 | 11 | Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet. |
| 48 | 12 | Sions berg gleder sig, Judas døtre fryder sig for dine dommers skyld. |
| 48 | 13 | Gå omkring Sion og vandre rundt om det, tell dets tårn! |
| 48 | 14 | Gi akt på dets voller, vandre gjennem dets borger, forat I kan fortelle derom til den kommende slekt. |
| 48 | 15 | For denne Gud er vår Gud evindelig og alltid; han skal føre oss ut over døden. |
| 49 | 1 | Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. |
| 49 | 2 | Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden, |
| 49 | 3 | både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen! |
| 49 | 4 | Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand. |
| 49 | 5 | Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren. |
| 49 | 6 | Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig, |
| 49 | 7 | de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom? |
| 49 | 8 | En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham |
| 49 | 9 | - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid - |
| 49 | 10 | så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven. |
| 49 | 11 | Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre. |
| 49 | 12 | Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn. |
| 49 | 13 | Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne. |
| 49 | 14 | Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela. |
| 49 | 15 | Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere. |
| 49 | 16 | Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela. |
| 49 | 17 | Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor! |
| 49 | 18 | For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham. |
| 49 | 19 | Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode, |
| 49 | 20 | så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig. |
| 49 | 21 | Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne. |
| 50 | 1 | En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang. |
| 50 | 2 | Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem. |
| 50 | 3 | Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt. |
| 50 | 4 | Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk: |
| 50 | 5 | Samle til mig mine fromme, som har inngått pakt med mig om offer! |
| 50 | 6 | Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme. Sela. |
| 50 | 7 | Hør, mitt folk, jeg vil tale, Israel, jeg vil vidne for dig: Gud, din Gud, er jeg. |
| 50 | 8 | Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig. |
| 50 | 9 | Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn. |
| 50 | 10 | For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall. |
| 50 | 11 | Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig. |
| 50 | 12 | Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det. |
| 50 | 13 | Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod? |
| 50 | 14 | Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt, |
| 50 | 15 | og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig. |
| 50 | 16 | Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? |
| 50 | 17 | Du hater jo tukt og kaster mine ord bak dig. |
| 50 | 18 | Når du ser en tyv, er du gjerne med ham, og med horkarler gjør du felles sak. |
| 50 | 19 | Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner sammen svik. |
| 50 | 20 | Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn. |
| 50 | 21 | Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine. |
| 50 | 22 | Legg merke til dette, I som glemmer Gud, forat jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder! |
| 50 | 23 | Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse. |
| 51 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David, |
| 51 | 2 | da profeten Natan var kommet til ham, efterat han var gått inn til Batseba. |
| 51 | 3 | Vær mig nådig, Gud, efter din miskunnhet, utslett mine overtredelser efter din store barmhjertighet! |
| 51 | 4 | Tvett mig vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens mig fra min synd! |
| 51 | 5 | For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for mig. |
| 51 | 6 | Mot dig alene har jeg syndet, og hvad ondt er i dine øine, har jeg gjort, forat du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer*. / {* d.e. kjennes å være rettferdig i dine straffedommer.} |
| 51 | 7 | Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har undfanget mig i synd. |
| 51 | 8 | Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste; så lær mig da visdom i hjertets dyp! |
| 51 | 9 | Rens mig fra synd med isop så jeg blir ren, tvett mig så jeg blir hvitere enn sne! |
| 51 | 10 | La mig høre fryd og glede, la de ben fryde sig som du har sønderknust! |
| 51 | 11 | Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger! |
| 51 | 12 | Gud, skap i mig et rent hjerte, og forny en stadig ånd inneni mig! |
| 51 | 13 | Kast mig ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra mig! |
| 51 | 14 | Gi mig igjen din frelses fryd, og ophold mig med en villig ånd! |
| 51 | 15 | Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende sig til dig. |
| 51 | 16 | Fri mig fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet. |
| 51 | 17 | Herre, oplat mine leber! Så skal min munn kunngjøre din pris. |
| 51 | 18 | For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers vilde jeg gi dig det; i brennoffer har du ikke behag. |
| 51 | 19 | Offere for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte. |
| 51 | 20 | Gjør vel imot Sion efter din nåde, bygg Jerusalems murer! |
| 51 | 21 | Da skal du ha behag i rettferdighets offere, i brennoffer og heloffer; da skal de ofre okser på ditt alter. |
| 52 | 1 | Til sangmesteren; en læresalme av David, |
| 52 | 2 | da edomitten Doeg kom og gav Saul til kjenne og sa til ham: David er kommet i Akimeleks hus. |
| 52 | 3 | Hvorfor roser du dig av ondskap, du veldige? Guds miskunnhet varer hele dagen. |
| 52 | 4 | På undergang tenker din tunge, lik en hvesset rakekniv, du som legger op listige råd! |
| 52 | 5 | Du elsker ondt istedenfor godt, løgn istedenfor å tale hvad rett er. Sela. |
| 52 | 6 | Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikaktige tunge! |
| 52 | 7 | Gud skal da også bryte dig ned for evig tid; han skal gripe dig og rive dig ut av teltet og rykke dig op av de levendes land. Sela. |
| 52 | 8 | Og de rettferdige skal se det og frykte, og de skal le av ham og si: |
| 52 | 9 | Se, der er den mann som ikke holdt Gud for sitt sterke vern, men satte sin lit til sin store rikdom, satte sin styrke i sin ondskap. |
| 52 | 10 | Men jeg er som et grønt oljetre i Guds hus, jeg setter min lit til Guds miskunnhet evindelig og alltid. |
| 52 | 11 | Jeg vil prise dig evindelig, fordi du har gjort det, og jeg vil bie efter ditt navn, fordi det er godt, for dine frommes åsyn. |
| 53 | 1 | Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. / {* betydningen uviss.} |
| 53 | 2 | Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt. |
| 53 | 3 | Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud. |
| 53 | 4 | De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én. |
| 53 | 5 | Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke. |
| 53 | 6 | Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem. |
| 53 | 7 | Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig. |
| 54 | 1 | Til sangmesteren, med strengelek; en læresalme av David, |
| 54 | 2 | da sifittene kom og sa til Saul: David holder sig skjult hos oss. |
| 54 | 3 | Gud, frels mig ved ditt navn, og hjelp mig til min rett ved din kraft! |
| 54 | 4 | Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord! |
| 54 | 5 | For fremmede har reist sig imot mig, og voldsmenn står mig efter livet; de har ikke Gud for øie. Sela. |
| 54 | 6 | Se, Gud hjelper mig, Herren er den som opholder mitt liv. |
| 54 | 7 | Det onde skal falle tilbake på mine fiender; utrydd dem i din trofasthet! |
| 54 | 8 | Med villig hjerte vil jeg ofre til dig; jeg vil prise ditt navn, Herre, fordi det er godt. |
| 54 | 9 | For av all nød frir han mig ut, og på mine fiender ser mitt øie med lyst. |
| 55 | 1 | Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David. |
| 55 | 2 | Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring! |
| 55 | 3 | Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne, |
| 55 | 4 | for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig. |
| 55 | 5 | Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig. |
| 55 | 6 | Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig. |
| 55 | 7 | Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo. |
| 55 | 8 | Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela. |
| 55 | 9 | Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen. |
| 55 | 10 | Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen. |
| 55 | 11 | Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den. |
| 55 | 12 | Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv. |
| 55 | 13 | For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham; |
| 55 | 14 | men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning - |
| 55 | 15 | vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare. |
| 55 | 16 | Ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte. |
| 55 | 17 | Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig. |
| 55 | 18 | Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst. |
| 55 | 19 | Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig. |
| 55 | 20 | Gud skal høre og svare* dem - han troner jo fra fordums tid, sela - dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud. / {* d.e. straffe.} |
| 55 | 21 | Han* legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. / {* SLM 55, 13. 14.} |
| 55 | 22 | Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd. |
| 55 | 23 | Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes. |
| 55 | 24 | Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig. |
| 56 | 1 | Til sangmesteren; efter "Den målløse due på de fjerne steder"*; av David; en gyllen sang da filistrene grep ham i Gat**. / {* kanskje melodien.} / {** 1SA 21, 10 fg.} |
| 56 | 2 | Vær mig nådig, Gud! for mennesker vil opsluke mig; hele dagen trenger de mig med krig. |
| 56 | 3 | Mine fiender søker å opsluke mig hele dagen; for mange er de som strider mot mig i overmot. |
| 56 | 4 | På den dag jeg frykter, setter jeg min lit til dig. |
| 56 | 5 | Ved Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde kjød kunne gjøre mig? |
| 56 | 6 | Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde. |
| 56 | 7 | De slår sig sammen, de lurer, de tar vare på mine trin, fordi de står mig efter livet. |
| 56 | 8 | Skulde de undslippe tross sin ondskap? Støt folkeslag ned i vrede, Gud! |
| 56 | 9 | Hvor ofte jeg har flyktet, det har du tellet; mine tårer er gjemt i din flaske; står de ikke i din bok? |
| 56 | 10 | Da skal mine fiender vende tilbake, på den dag jeg roper; dette vet jeg at Gud er med mig. |
| 56 | 11 | Ved Gud priser jeg ordet; ved Herren priser jeg ordet. |
| 56 | 12 | Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske kunne gjøre mig? |
| 56 | 13 | På mig, Gud, hviler løfter til dig; jeg vil betale dig med takksigelser. |
| 56 | 14 | For du har fridd min sjel fra døden, ja mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys. |
| 57 | 1 | Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. / {* kanskje melodien.} / {** 1SA 22, 1; 24, 4.} |
| 57 | 2 | Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. |
| 57 | 3 | Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig. |
| 57 | 4 | Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. |
| 57 | 5 | Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd. |
| 57 | 6 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! |
| 57 | 7 | De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela. |
| 57 | 8 | Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise. |
| 57 | 9 | Våkn op, min ære*, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. / {* d.e. sjel.} |
| 57 | 10 | Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene. |
| 57 | 11 | For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. |
| 57 | 12 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! |
| 58 | 1 | Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang. / {* SLM 57, 1.} |
| 58 | 2 | Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn? |
| 58 | 3 | I hjertet arbeider I jo på misgjerninger, i landet veier I ut eders henders vold. |
| 58 | 4 | De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv. |
| 58 | 5 | Gift har de lik ormegift; de er som en døv slange, som stopper sitt øre til, |
| 58 | 6 | så den ikke hører på slangetemmernes røst, på ham som er kyndig i å besverge. |
| 58 | 7 | Gud, slå deres tenner inn i deres munn, knus de unge løvers kinntenner, Herre! |
| 58 | 8 | La dem forgå som vann som rinner bort! Legger nogen sine piler i buen, da la dem bli som uten odd! |
| 58 | 9 | La dem være som en snegl, som opløses mens den går, som en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen! |
| 58 | 10 | Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort* enten de er friske eller i brand. / {* førenn de ugudeliges onde råd settes i verk, gjør Gud dem til intet.} |
| 58 | 11 | Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod. |
| 58 | 12 | Og menneskene skal si: Der er dog frukt for den rettferdige, det er dog en Gud som dømmer på jorden. |
| 59 | 1 | Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da Saul sendte folk som tok vare på huset for å drepe ham**. / {* SLM 57, 1.} / {** 1SA 19, 11 fg.} |
| 59 | 2 | Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig, |
| 59 | 3 | fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn! |
| 59 | 4 | For se, de lurer på mitt liv; sterke menn slår sig sammen imot mig, uten misgjerning og uten synd hos mig, Herre! |
| 59 | 5 | Uten brøde hos mig stormer de frem og stiller sig op; våkn op for å møte mig, og se til! |
| 59 | 6 | Ja du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn op for å hjemsøke alle hedninger, vær ikke nådig imot nogen av de troløse nidinger! Sela. |
| 59 | 7 | De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen. |
| 59 | 8 | Se, det går en strøm av ord ut av deres munn; der er sverd på deres leber; for hvem hører det? |
| 59 | 9 | Men du, Herre, le, av dem, du spotter alle hedninger. |
| 59 | 10 | Mot hans* makt vil jeg bie på dig; for Gud er min borg. / {* den mektige fiendes.} |
| 59 | 11 | Min Gud vil komme mig i møte med sin miskunnhet, Gud vil la mig se med lyst på mine fiender. |
| 59 | 12 | Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre! |
| 59 | 13 | Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn! |
| 59 | 14 | Gjør ende på dem i vrede, gjør ende på dem, så de ikke mere er til, og la dem vite at Gud er den som hersker i Jakob inntil jordens ender! Sela. |
| 59 | 15 | Og de kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen. |
| 59 | 16 | De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over. |
| 59 | 17 | Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød. |
| 59 | 18 | Min styrke! For dig vil jeg synge; for Gud er min borg, min miskunnhets Gud. |
| 60 | 1 | Til sangmesteren; efter Sjusjan edut*; en gyllen sang av David til å læres, / {* sannsynligvis melodien.} |
| 60 | 2 | da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen. |
| 60 | 3 | Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen! |
| 60 | 4 | Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler! |
| 60 | 5 | Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet. |
| 60 | 6 | Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela. |
| 60 | 7 | Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss! |
| 60 | 8 | Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal. |
| 60 | 9 | Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav. |
| 60 | 10 | Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland! |
| 60 | 11 | Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom? |
| 60 | 12 | Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud? |
| 60 | 13 | Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet! |
| 60 | 14 | Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender. |
| 61 | 1 | Til sangmesteren, på strengelek; av David. |
| 61 | 2 | Hør, Gud, mitt klagerop, merk på min bønn! |
| 61 | 3 | Fra jordens ende roper jeg til dig, mens mitt hjerte vansmekter; før mig på en klippe, som ellers blir mig for høi! |
| 61 | 4 | For du har vært min tilflukt, et sterkt tårn imot fienden. |
| 61 | 5 | La mig bo i ditt telt i all evighet, la mig finne ly i dine vingers skjul! Sela. |
| 61 | 6 | For du, Gud, har hørt på mine løfter, du har gitt mig arv med dem som frykter ditt navn. |
| 61 | 7 | Du vil legge dager til kongens dager, hans år skal være som slekt efter slekt, |
| 61 | 8 | han skal trone evindelig for Guds åsyn; sett miskunnhet og trofasthet til å bevare ham! |
| 61 | 9 | Så vil jeg lovsynge ditt navn til evig tid, forat jeg kan innfri mine løfter dag efter dag. |
| 62 | 1 | Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David. |
| 62 | 2 | Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse. |
| 62 | 3 | Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget. |
| 62 | 4 | Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om? |
| 62 | 5 | De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela. |
| 62 | 6 | Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp. |
| 62 | 7 | Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes. |
| 62 | 8 | Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud. |
| 62 | 9 | Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela. |
| 62 | 10 | Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen. |
| 62 | 11 | Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det! |
| 62 | 12 | En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det*, at styrke hører Gud til. / {* d.e. Gud har gjentatte ganger sagt.} |
| 62 | 13 | Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning. |
| 63 | 1 | En salme av David, da han var i Juda ørken. |
| 63 | 2 | Gud! Du er min Gud, jeg søker dig årle; min sjel tørster efter dig, mitt kjød lenges efter dig i et tørt og vansmektende land, hvor det ikke er vann. |
| 63 | 3 | Således har jeg skuet dig i helligdommen, idet jeg så din makt og din herlighet. |
| 63 | 4 | For din miskunnhet er bedre enn livet; mine leber priser dig. |
| 63 | 5 | Således vil jeg love dig mitt liv igjennem; i ditt navn vil jeg opløfte mine hender. |
| 63 | 6 | Min sjel skal bli mettet som av marg og fett, og med jublende leber skal min munn lovprise dig. |
| 63 | 7 | Når jeg kommer dig i hu på mitt leie, tenker jeg på dig gjennem nattevaktene. |
| 63 | 8 | For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. |
| 63 | 9 | Min sjel henger ved dig; din høire hånd holder mig oppe. |
| 63 | 10 | Og de som står mig efter livet for å ødelegge det, de skal komme til jordens nederste dyp. |
| 63 | 11 | De skal gis sverdet i vold, bli til rov for rever. |
| 63 | 12 | Og kongen skal glede sig i Gud; hver den som sverger ved ham, skal prise sig lykkelig, for løgneres munn skal tilstoppes. |
| 64 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 64 | 2 | Hør, Gud, min røst når jeg klager, bevar mitt liv for fiendens skremsel! |
| 64 | 3 | Skjul mig for de ondes lønnlige råd, for illgjerningsmenns larmende hop, |
| 64 | 4 | som hvesser sin tunge som et sverd, legger på buen sin pil, det bitre ord, |
| 64 | 5 | for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke. |
| 64 | 6 | De gjør sitt onde råd fast; de forteller hvorledes de vil legge skjulte snarer; de sier: Hvem ser dem? |
| 64 | 7 | De uttenker ugjerninger: Vi er ferdige, tanken er uttenkt - og menneskenes tanker og hjerter er dype. |
| 64 | 8 | Da skyter Gud dem; med ett kommer pilen; slaget har rammet dem. |
| 64 | 9 | Og de blir nedstyrtet, deres tunge kommer over dem; alle de som ser på dem, ryster på hodet. |
| 64 | 10 | Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk. |
| 64 | 11 | Den rettferdige gleder sig i Herren og tar sin tilflukt til ham, og alle opriktige av hjertet priser sig lykkelige. |
| 65 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David; en sang. |
| 65 | 2 | Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt. |
| 65 | 3 | Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød. |
| 65 | 4 | Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser. |
| 65 | 5 | Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel. |
| 65 | 6 | Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte. |
| 65 | 7 | Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde. |
| 65 | 8 | Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder. |
| 65 | 9 | Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel. |
| 65 | 10 | Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til. |
| 65 | 11 | Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde. |
| 65 | 12 | Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme. |
| 65 | 13 | Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel. |
| 65 | 14 | Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger. |
| 66 | 1 | Til sangmesteren; en sang, en salme. Rop med fryd for Gud, all jorden! |
| 66 | 2 | Syng ut hans navns ære, gi ham ære til hans pris! |
| 66 | 3 | Si til Gud: Hvor forferdelige er dine gjerninger! For din store makts skyld skal dine fiender hykle for dig. |
| 66 | 4 | All jorden skal tilbede dig og lovsynge dig, de skal lovsynge ditt navn. Sela. |
| 66 | 5 | Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn. |
| 66 | 6 | Han gjorde havet om til tørt land, gjennem strømmen gikk de til fots; der gledet vi oss i ham. |
| 66 | 7 | Han hersker med sitt velde evindelig, hans øine gir akt på hedningene; de gjenstridige må ikke ophøie sig. Sela. |
| 66 | 8 | I folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høi røst, |
| 66 | 9 | han som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle! |
| 66 | 10 | For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv. |
| 66 | 11 | Du førte oss inn i et garn, du la en trykkende byrde på våre lender. |
| 66 | 12 | Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse. |
| 66 | 13 | Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt, |
| 66 | 14 | det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød. |
| 66 | 15 | Jeg vil ofre dig brennoffere av fett kveg med duft av værer; jeg vil ofre okser tillikemed bukker. Sela. |
| 66 | 16 | Kom, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hvad han har gjort mot min sjel. |
| 66 | 17 | Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge. |
| 66 | 18 | Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre. |
| 66 | 19 | Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop. |
| 66 | 20 | Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig! |
| 67 | 1 | Til sangmesteren på strengelek; en salme, en sang. |
| 67 | 2 | Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela, |
| 67 | 3 | forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse. |
| 67 | 4 | Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. |
| 67 | 5 | Folkeslagene skal fryde sig og juble; for du dømmer folkene med rett, og folkeslagene på jorden leder du. Sela. |
| 67 | 6 | Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. |
| 67 | 7 | Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss. |
| 67 | 8 | Gud velsigner oss, og alle jordens ender skal frykte ham. |
| 68 | 1 | Til sangmesteren; av David; en salme, en sang. |
| 68 | 2 | Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn. |
| 68 | 3 | Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn. |
| 68 | 4 | Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede. |
| 68 | 5 | Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn! |
| 68 | 6 | Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig. |
| 68 | 7 | Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land. |
| 68 | 8 | Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela, |
| 68 | 9 | da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn. |
| 68 | 10 | Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du. |
| 68 | 11 | Ditt folk bosatte sig i landet*; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud! / {* Kana'an.} |
| 68 | 12 | Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. |
| 68 | 13 | Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte. |
| 68 | 14 | Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans*. / {* d.e. når I nyter fredens ro, da er eders lodd strålende og herlig.} |
| 68 | 15 | Når den Allmektige spreder konger der*, da sner det på Salmon**. / {* i Kana'an.} / {** d.e. da blir det mørke lyst, likesom når det mørke fjell, Salmon, blir hvitt av sne, d.s.s. da omskapes ulykke til lykke.} |
| 68 | 16 | Et Guds fjell* er Basans fjell, et fjell med mange tinder er Basans fjell**. / {* d.e. et stort, mektig, høit fjell.} / {** d.e. verdensrikene, som Basans fjell er et billede på, er såre mektige.} |
| 68 | 17 | Hvorfor ser I skjevt, I fjell med de mange tinder, til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal også bo der evindelig. |
| 68 | 18 | Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen*. / {* likesom på Sinai, da loven blev gitt, er Herren i helligdommen, d.e. på Sion, omgitt av himmelske hærskarer.} |
| 68 | 19 | Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud! |
| 68 | 20 | Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela. |
| 68 | 21 | Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden. |
| 68 | 22 | Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld. |
| 68 | 23 | Herren sier: Fra Basan vil jeg hente tilbake, jeg vil hente tilbake fra havets dyp, |
| 68 | 24 | forat din fot må stampe i blod, dine hunders tunge få sin del av fiendene. |
| 68 | 25 | De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen. |
| 68 | 26 | Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellem jomfruer som slår på pauke. |
| 68 | 27 | Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde! |
| 68 | 28 | Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem*, Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster. / {* fiendene.} |
| 68 | 29 | Din Gud har tildelt dig styrke; styrk, Gud, det du har gjort for oss! |
| 68 | 30 | For ditt tempel i Jerusalems skyld* skal konger komme til dig med gaver. / {* d.e. for de gjerningers skyld som utgår fra dig som bor i templet.} |
| 68 | 31 | Skjell på dyret i sivet*, på stuteflokken med folke-kalvene**, som kaster sig ned for dig med sølvstykker! Han spreder folkene som har lyst til strid. / {* d.e. Egypten.} / {** d.e. de hedenske konger med sine folk.} |
| 68 | 32 | Veldige menn skal komme fra Egypten, Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud. |
| 68 | 33 | I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela, |
| 68 | 34 | ham som farer frem i himlenes himler, de eldgamle! Se, han lar sin røst høre, en mektig røst. |
| 68 | 35 | Gi Gud makt! Over Israel er hans høihet, og hans makt i skyene. |
| 68 | 36 | Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer; Israels Gud, han gir folket makt og styrke. Lovet være Gud! |
| 69 | 1 | Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.} |
| 69 | 2 | Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. |
| 69 | 3 | Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig. |
| 69 | 4 | Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud. |
| 69 | 5 | Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake. |
| 69 | 6 | Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig. |
| 69 | 7 | La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud! |
| 69 | 8 | For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn. |
| 69 | 9 | Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. |
| 69 | 10 | For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig. |
| 69 | 11 | Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott. |
| 69 | 12 | Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog. |
| 69 | 13 | De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig. |
| 69 | 14 | Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet! |
| 69 | 15 | Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! |
| 69 | 16 | La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig! |
| 69 | 17 | Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet! |
| 69 | 18 | Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig! |
| 69 | 19 | Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld! |
| 69 | 20 | Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn. |
| 69 | 21 | Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen. |
| 69 | 22 | De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke. |
| 69 | 23 | La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge! |
| 69 | 24 | La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! |
| 69 | 25 | Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! |
| 69 | 26 | Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt! |
| 69 | 27 | For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget. |
| 69 | 28 | La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! |
| 69 | 29 | La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! |
| 69 | 30 | Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet! |
| 69 | 31 | Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning, |
| 69 | 32 | og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover. |
| 69 | 33 | Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve! |
| 69 | 34 | For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke. |
| 69 | 35 | Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det. |
| 69 | 36 | For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.} |
| 69 | 37 | og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem. |
| 70 | 1 | Til sangmesteren; av David; til ihukommelse. |
| 70 | 2 | Gud, kom for å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig! |
| 70 | 3 | La dem som står mig efter livet, bli til skam og spott! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme! |
| 70 | 4 | La dem som sier: Ha, ha, vende tilbake for sin skjensels skyld! |
| 70 | 5 | La dem fryde og glede sig i dig, alle de som søker dig, og la dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Gud! |
| 70 | 6 | For jeg er elendig og fattig; Gud, skynd dig til mig! Du er min hjelp og min frelser; Herre, dryg ikke! |
| 71 | 1 | Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme! |
| 71 | 2 | Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig! |
| 71 | 3 | Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning. |
| 71 | 4 | Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold! |
| 71 | 5 | For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av. |
| 71 | 6 | Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang. |
| 71 | 7 | Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt. |
| 71 | 8 | Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet. |
| 71 | 9 | Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår! |
| 71 | 10 | For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen |
| 71 | 11 | og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder! |
| 71 | 12 | Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig! |
| 71 | 13 | La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott! |
| 71 | 14 | Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris. |
| 71 | 15 | Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå. |
| 71 | 16 | Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene. |
| 71 | 17 | Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger. |
| 71 | 18 | Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme. |
| 71 | 19 | Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du? |
| 71 | 20 | Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner. |
| 71 | 21 | Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig. |
| 71 | 22 | Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige! |
| 71 | 23 | Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst. |
| 71 | 24 | Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke. |
| 72 | 1 | Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! |
| 72 | 2 | Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. |
| 72 | 3 | Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld. |
| 72 | 4 | Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. |
| 72 | 5 | De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. |
| 72 | 6 | Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. |
| 72 | 7 | I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. |
| 72 | 8 | Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. |
| 72 | 9 | For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv. |
| 72 | 10 | Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt. |
| 72 | 11 | Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. |
| 72 | 12 | For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. |
| 72 | 13 | Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. |
| 72 | 14 | Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine. |
| 72 | 15 | Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham. |
| 72 | 16 | Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden. |
| 72 | 17 | Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig. |
| 72 | 18 | Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger! |
| 72 | 19 | Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen. |
| 72 | 20 | Ende på Davids, Isais sønns bønner. |
| 73 | 1 | En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet. |
| 73 | 2 | Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut. |
| 73 | 3 | For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel. |
| 73 | 4 | For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt. |
| 73 | 5 | De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker. |
| 73 | 6 | Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon. |
| 73 | 7 | Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem. |
| 73 | 8 | De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de. |
| 73 | 9 | De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden. |
| 73 | 10 | Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.} |
| 73 | 11 | Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste? |
| 73 | 12 | Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt. |
| 73 | 13 | Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld; |
| 73 | 14 | jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt. |
| 73 | 15 | Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.} |
| 73 | 16 | Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.} |
| 73 | 17 | - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt. |
| 73 | 18 | Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne. |
| 73 | 19 | Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse. |
| 73 | 20 | Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op. |
| 73 | 21 | Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer, |
| 73 | 22 | da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig. |
| 73 | 23 | Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd. |
| 73 | 24 | Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet. |
| 73 | 25 | Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden. |
| 73 | 26 | Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig. |
| 73 | 27 | For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.} |
| 73 | 28 | Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger. |
| 74 | 1 | En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før? |
| 74 | 2 | Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig! |
| 74 | 3 | Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen. |
| 74 | 4 | Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn. |
| 74 | 5 | Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen. |
| 74 | 6 | Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer. |
| 74 | 7 | De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig. |
| 74 | 8 | De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet. |
| 74 | 9 | Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare. |
| 74 | 10 | Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig? |
| 74 | 11 | Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg! |
| 74 | 12 | Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord. |
| 74 | 13 | Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. |
| 74 | 14 | Du sønderslo Leviatans* hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. / {* d.e. et stort sjødyr.} |
| 74 | 15 | Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer. |
| 74 | 16 | Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen. |
| 74 | 17 | Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem. |
| 74 | 18 | Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn! |
| 74 | 19 | Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig! |
| 74 | 20 | Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger. |
| 74 | 21 | La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn! |
| 74 | 22 | Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen! |
| 74 | 23 | Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid! |
| 75 | 1 | Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; en salme av Asaf; en sang. / {* SLM 57, 1.} |
| 75 | 2 | Vi priser dig, Gud, vi priser, og nær er ditt navn; de forteller om dine undergjerninger. |
| 75 | 3 | For [så sier Herren]: Jeg vil gripe den fastsatte tid, jeg vil dømme med rettferdighet. |
| 75 | 4 | Jorden er i opløsning, og alle de som bor på den; jeg har satt dens grunnstøtter efter mål. Sela. |
| 75 | 5 | Jeg sier til de overmodige: Vær ikke overmodige, og til de ugudelige: Løft ikke horn! |
| 75 | 6 | Løft ikke eders horn i det høie, tal ikke frekt med stiv nakke! |
| 75 | 7 | For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken* - / {* nemlig: kommer vår frelse.} |
| 75 | 8 | nei, Gud er den som dømmer; den ene fornedrer han, og den andre ophøier han. |
| 75 | 9 | For det er et beger i Herrens hånd med skummende vin; det er fullt av krydret vin, og han skjenker ut av det; sannelig, dets berme skal de drikke, ja utsuge, alle de ugudelige på jorden. |
| 75 | 10 | Men jeg vil forkynne det evindelig, jeg vil lovsynge Jakobs Gud. |
| 75 | 11 | Og alle de ugudeliges horn vil jeg avhugge, den rettferdiges horn skal ophøies. |
| 76 | 1 | Til sangmesteren på strengelek; en salme av Asaf; en sang. |
| 76 | 2 | Gud er kjent i Juda, hans navn er stort i Israel. |
| 76 | 3 | Og han reiste sin hytte i Salem og sin bolig på Sion. |
| 76 | 4 | Der sønderbrøt han buens lyn, skjold og sverd og krig. Sela. |
| 76 | 5 | Strålende er du, herlig fremfor røverfjellene*. / {* d.e. de rovgjerrige verdensriker.} |
| 76 | 6 | Mennene med det sterke hjerte er blitt et rov; de sover sin søvn, og ingen av de veldige menn fant sine hender. |
| 76 | 7 | Ved din trusel, Jakobs Gud, falt både vogn og hest i dyp søvn. |
| 76 | 8 | Du - forferdelig er du, og hvem kan bli stående for ditt åsyn når du blir vred? |
| 76 | 9 | Fra himmelen lot du høre dom; jorden fryktet og blev stille, |
| 76 | 10 | da Gud reiste sig til dom for å frelse alle saktmodige på jorden. Sela. |
| 76 | 11 | For menneskets vrede blir dig til pris; med enda større vrede omgjorder du dig. |
| 76 | 12 | Gjør løfter og gi Herren eders Gud det I har lovt! Alle de som er omkring ham, skal komme med gaver til den Forferdelige. |
| 76 | 13 | Han kuer fyrstenes stolte ånd, forferdelig for kongene på jorden. |
| 77 | 1 | Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.} |
| 77 | 2 | Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. |
| 77 | 3 | På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. |
| 77 | 4 | Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela. |
| 77 | 5 | Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke. |
| 77 | 6 | Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år. |
| 77 | 7 | Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker. |
| 77 | 8 | Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde? |
| 77 | 9 | Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt? |
| 77 | 10 | Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela. |
| 77 | 11 | Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd. |
| 77 | 12 | Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid. |
| 77 | 13 | Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. |
| 77 | 14 | Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? |
| 77 | 15 | Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. |
| 77 | 16 | Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. |
| 77 | 17 | Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. |
| 77 | 18 | Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. |
| 77 | 19 | Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. |
| 77 | 20 | Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. |
| 77 | 21 | Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd. |
| 78 | 1 | En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! |
| 78 | 2 | Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid. |
| 78 | 3 | Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, |
| 78 | 4 | det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. |
| 78 | 5 | Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, |
| 78 | 6 | forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn |
| 78 | 7 | og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud |
| 78 | 8 | og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. |
| 78 | 9 | Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag. |
| 78 | 10 | De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov, |
| 78 | 11 | og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se. |
| 78 | 12 | For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.} |
| 78 | 13 | Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge. |
| 78 | 14 | Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys. |
| 78 | 15 | Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. |
| 78 | 16 | Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer. |
| 78 | 17 | Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. |
| 78 | 18 | Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. |
| 78 | 19 | Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? |
| 78 | 20 | Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? |
| 78 | 21 | Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, |
| 78 | 22 | fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. |
| 78 | 23 | Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. |
| 78 | 24 | Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. |
| 78 | 25 | Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.} |
| 78 | 26 | Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. |
| 78 | 27 | Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, |
| 78 | 28 | og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. |
| 78 | 29 | Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. |
| 78 | 30 | De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, |
| 78 | 31 | da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. |
| 78 | 32 | Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. |
| 78 | 33 | Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. |
| 78 | 34 | Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud |
| 78 | 35 | og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. |
| 78 | 36 | Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. |
| 78 | 37 | Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. |
| 78 | 38 | Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. |
| 78 | 39 | Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake. |
| 78 | 40 | Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder! |
| 78 | 41 | Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. |
| 78 | 42 | De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, |
| 78 | 43 | han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. |
| 78 | 44 | Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. |
| 78 | 45 | Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. |
| 78 | 46 | Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.} |
| 78 | 47 | Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. |
| 78 | 48 | Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. |
| 78 | 49 | Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. |
| 78 | 50 | Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. |
| 78 | 51 | Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. |
| 78 | 52 | Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. |
| 78 | 53 | Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. |
| 78 | 54 | Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. |
| 78 | 55 | Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter. |
| 78 | 56 | Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd. |
| 78 | 57 | De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter. |
| 78 | 58 | Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder. |
| 78 | 59 | Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. |
| 78 | 60 | Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. |
| 78 | 61 | Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. |
| 78 | 62 | Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. |
| 78 | 63 | Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. |
| 78 | 64 | Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.} |
| 78 | 65 | Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin. |
| 78 | 66 | Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam. |
| 78 | 67 | Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme, |
| 78 | 68 | men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. |
| 78 | 69 | Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. |
| 78 | 70 | Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; |
| 78 | 71 | fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. |
| 78 | 72 | Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd. |
| 79 | 1 | En salme av Asaf. Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper. |
| 79 | 2 | De har gitt dine tjeneres lik til føde for himmelens fugler, dine helliges kjøtt til ville dyr. |
| 79 | 3 | De har utøst deres blod som vann rundt omkring Jerusalem, og der var ingen som la dem i graven. |
| 79 | 4 | Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss. |
| 79 | 5 | Hvor lenge, Herre, vil du være vred evindelig? Hvor lenge skal din nidkjærhet brenne som ild? |
| 79 | 6 | Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de riker som ikke påkaller ditt navn! |
| 79 | 7 | For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde. |
| 79 | 8 | Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! La din miskunn snarlig komme oss i møte, for vi er såre elendige! |
| 79 | 9 | Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld! |
| 79 | 10 | Hvorfor skal hedningene si: Hvor er deres Gud? La det for våre øine kjennes blandt hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet, |
| 79 | 11 | la den fangnes sukk komme for ditt åsyn, la dødens barn bli i live efter din arms styrke, |
| 79 | 12 | og betal våre naboer syvfold i deres fang den hån som de har hånet dig med, Herre! |
| 79 | 13 | Og vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love dig evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris. |
| 80 | 1 | Til sangmesteren; efter "Liljer"*; et vidnesbyrd av Asaf; en salme. / {* SLM 45, 1.} |
| 80 | 2 | Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar dig i herlighet! |
| 80 | 3 | Vekk op ditt velde for Efra'im og Benjamin og Manasse, og kom oss til frelse! |
| 80 | 4 | Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! |
| 80 | 5 | Herre, Gud, hærskarenes Gud hvor lenge har du latt din vrede ryke uten å ense ditt folks bønn! |
| 80 | 6 | Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål. |
| 80 | 7 | Du gjør oss til en trette for våre naboer, og våre fiender spotter med lyst. |
| 80 | 8 | Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! |
| 80 | 9 | Et vintre tok du op fra Egypten, du drev hedningefolk ut og plantet det. |
| 80 | 10 | Du ryddet op for det, og det festet sine røtter og fylte landet. |
| 80 | 11 | Fjell blev skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener. |
| 80 | 12 | Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven. |
| 80 | 13 | Hvorfor har du revet ned dets hegn, så alle de som går forbi på veien, plukker av det? |
| 80 | 14 | Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det. |
| 80 | 15 | Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta dig av dette vintre |
| 80 | 16 | og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig! |
| 80 | 17 | Det er brent med ild, det er avhugget; for ditt åsyns trusel går de under. |
| 80 | 18 | La din hånd være over den mann som er ved din høire hånd, over den menneskesønn du har utvalgt dig, |
| 80 | 19 | så vil vi ikke vike fra dig! Gjør oss levende igjen, så vil vi påkalle ditt navn! |
| 80 | 20 | Herre, Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! |
| 81 | 1 | Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.} |
| 81 | 2 | Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud! |
| 81 | 3 | Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen! |
| 81 | 4 | Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.} |
| 81 | 5 | For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud. |
| 81 | 6 | Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.} |
| 81 | 7 | Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven. |
| 81 | 8 | I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela. |
| 81 | 9 | Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig: |
| 81 | 10 | Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud. |
| 81 | 11 | Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den! |
| 81 | 12 | Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig. |
| 81 | 13 | Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd. |
| 81 | 14 | O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier! |
| 81 | 15 | Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere. |
| 81 | 16 | De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig. |
| 81 | 17 | Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen. |
| 82 | 1 | En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder* holder han dom: / {* SLM 82, 6.} |
| 82 | 2 | Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela. |
| 82 | 3 | Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! |
| 82 | 4 | Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd! |
| 82 | 5 | De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler. |
| 82 | 6 | Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner. |
| 82 | 7 | Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle. |
| 82 | 8 | Reis dig, Gud, hold dom over jorden! For du har alle hedningene i eie! |
| 83 | 1 | En sang, en salme av Asaf. |
| 83 | 2 | Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! |
| 83 | 3 | For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. |
| 83 | 4 | Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. |
| 83 | 5 | De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. |
| 83 | 6 | For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt, |
| 83 | 7 | Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, |
| 83 | 8 | Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. |
| 83 | 9 | Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. |
| 83 | 10 | Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! |
| 83 | 11 | De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. |
| 83 | 12 | La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, |
| 83 | 13 | dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! |
| 83 | 14 | Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! |
| 83 | 15 | Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, |
| 83 | 16 | således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! |
| 83 | 17 | Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! |
| 83 | 18 | La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! |
| 83 | 19 | Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden! |
| 84 | 1 | Til sangmesteren, efter Gittit*; av Korahs barn; en salme. / {* SLM 8, 1.} |
| 84 | 2 | Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! |
| 84 | 3 | Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. |
| 84 | 4 | Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! |
| 84 | 5 | Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela. |
| 84 | 6 | Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier*. / {* d.e. veiene til Guds hus.} |
| 84 | 7 | Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse*. / {* d.e. endog de største trengsler blir dem til velsignelse.} |
| 84 | 8 | De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion. |
| 84 | 9 | Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela. |
| 84 | 10 | Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn! |
| 84 | 11 | For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt. |
| 84 | 12 | For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld. |
| 84 | 13 | Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig. |
| 85 | 1 | Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. |
| 85 | 2 | Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre. |
| 85 | 3 | Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela. |
| 85 | 4 | Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om. |
| 85 | 5 | Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet! |
| 85 | 6 | Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? |
| 85 | 7 | Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig? |
| 85 | 8 | Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse! |
| 85 | 9 | Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap. |
| 85 | 10 | Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land. |
| 85 | 11 | Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. |
| 85 | 12 | Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen. |
| 85 | 13 | Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde. |
| 85 | 14 | Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor. |
| 86 | 1 | En bønn av David. Bøi, Herre, ditt øre, svar mig! for jeg er elendig og fattig. |
| 86 | 2 | Bevar min sjel! for jeg er from. Frels din tjener, du min Gud, ham som setter sin lit til dig! |
| 86 | 3 | Vær mig nådig, Herre! for til dig roper jeg hele dagen. |
| 86 | 4 | Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel. |
| 86 | 5 | For du, Herre, er god og villig til å forlate og rik på miskunnhet mot alle dem som påkaller dig. |
| 86 | 6 | Vend øret, Herre, til min bønn, og merk på mine inderlige bønners røst! |
| 86 | 7 | På min nøds dag kaller jeg på dig, for du svarer mig. |
| 86 | 8 | Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger. |
| 86 | 9 | Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn. |
| 86 | 10 | For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud. |
| 86 | 11 | Lær mig, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi mig et udelt hjerte til å frykte ditt navn! |
| 86 | 12 | Jeg vil prise dig, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn evindelig. |
| 86 | 13 | For din miskunnhet er stor over mig, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike. |
| 86 | 14 | Gud! Overmodige har reist sig imot mig, og en hop av voldsmenn står mig efter livet, og de har ikke dig for øie. |
| 86 | 15 | Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. |
| 86 | 16 | Vend dig til mig og vær mig nådig, gi din tjener din styrke og frels din tjenestekvinnes sønn! |
| 86 | 17 | Gjør et tegn med mig til det gode, forat mine avindsmenn kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet mig og trøstet mig. |
| 87 | 1 | Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg, |
| 87 | 2 | Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger. |
| 87 | 3 | Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela. |
| 87 | 4 | Jeg nevner Rahab* og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der. / {* d.e. Egypten.} |
| 87 | 5 | Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast. |
| 87 | 6 | Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela. |
| 87 | 7 | Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig. |
| 88 | 1 | En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.} |
| 88 | 2 | Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. |
| 88 | 3 | La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! |
| 88 | 4 | For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. |
| 88 | 5 | Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, |
| 88 | 6 | frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.} |
| 88 | 7 | Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. |
| 88 | 8 | Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. |
| 88 | 9 | Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. |
| 88 | 10 | Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. |
| 88 | 11 | Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. |
| 88 | 12 | Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? |
| 88 | 13 | Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? |
| 88 | 14 | Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. |
| 88 | 15 | Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? |
| 88 | 16 | Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. |
| 88 | 17 | Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. |
| 88 | 18 | De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. |
| 88 | 19 | Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted. |
| 89 | 1 | En læresalme av Etan, esrahitten. |
| 89 | 2 | Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn. |
| 89 | 3 | For jeg sier: Miskunnhet bygges op til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet. |
| 89 | 4 | [Du sier:] Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: |
| 89 | 5 | Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Sela. |
| 89 | 6 | Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling. |
| 89 | 7 | For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner, |
| 89 | 8 | en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham? |
| 89 | 9 | Herre, hærskarenes Gud, hvem er sterk som du, Herre? Og din trofasthet er rundt omkring dig. |
| 89 | 10 | Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser sig, lar du dem legge sig. |
| 89 | 11 | Du har sønderknust Rahab* som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender. / {* SLM 87, 4.} |
| 89 | 12 | Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem; |
| 89 | 13 | nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn. |
| 89 | 14 | Du har en arm med velde; sterk er din hånd, ophøiet er din høire hånd. |
| 89 | 15 | Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går frem for ditt åsyn. |
| 89 | 16 | Salig er det folk som kjenner til jubel*; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre. / {* nemlig over Herren, sin konge.} |
| 89 | 17 | I ditt navn skal de fryde sig hele dagen, og ved din rettferdighet blir de ophøiet. |
| 89 | 18 | For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet ophøier du vårt horn. |
| 89 | 19 | For Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge. |
| 89 | 20 | Dengang* talte du i et syn til dine fromme** og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket. / {* SLM 89, 4. 5.} / {** Guds folk.} |
| 89 | 21 | Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham med min hellige olje. |
| 89 | 22 | Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke. |
| 89 | 23 | Fienden skal ikke plage ham, og den urettferdige skal ikke undertrykke ham. |
| 89 | 24 | Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham. |
| 89 | 25 | Og min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn ophøies. |
| 89 | 26 | Og jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høire hånd på elvene. |
| 89 | 27 | Han skal rope til mig: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. |
| 89 | 28 | Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden. |
| 89 | 29 | Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. |
| 89 | 30 | Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. |
| 89 | 31 | Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer i mine bud, |
| 89 | 32 | dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, |
| 89 | 33 | da vil jeg hjemsøke deres synd med ris og deres misgjerning med plager. |
| 89 | 34 | Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal ikke svikte; |
| 89 | 35 | jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hvad som gikk ut fra mine leber. |
| 89 | 36 | Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: |
| 89 | 37 | Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. |
| 89 | 38 | Som månen skal den stå evindelig, og vidnet i det høie er trofast. Sela. |
| 89 | 39 | Og du har forkastet og forsmådd, du er blitt harm på din salvede. |
| 89 | 40 | Du har rystet av dig pakten med din tjener, du har vanhelliget hans krone ned i støvet. |
| 89 | 41 | Du har revet ned alle hans murer, du har lagt hans festninger i grus. |
| 89 | 42 | Alle de som går forbi på veien, har plyndret ham; han er blitt til hån for sine naboer. |
| 89 | 43 | Du har ophøiet hans motstanderes høire hånd, du har gledet alle hans fiender. |
| 89 | 44 | Og du lot hans skarpe sverd vike og lot ham ikke holde stand i striden. |
| 89 | 45 | Du har gjort ende på hans glans og kastet hans trone i støvet. |
| 89 | 46 | Du har forkortet hans ungdoms dager, du har dekket ham med skam. Sela. |
| 89 | 47 | Hvor lenge, Herre, vil du skjule dig evindelig? Hvor lenge skal din harme brenne som ild? |
| 89 | 48 | Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn! |
| 89 | 49 | Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold? Sela. |
| 89 | 50 | Hvor er, Herre, dine forrige nådegjerninger, som du tilsvor David i din trofasthet? |
| 89 | 51 | Kom i hu, Herre, dine tjeneres vanære, at jeg må bære alle de mange folk i mitt skjød, |
| 89 | 52 | at dine fiender håner, Herre, at de håner din salvedes fotspor! |
| 89 | 53 | Lovet være Herren til evig tid! Amen, amen. |
| 90 | 1 | En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. |
| 90 | 2 | Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. |
| 90 | 3 | Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! |
| 90 | 4 | For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten. |
| 90 | 5 | Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress; |
| 90 | 6 | om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt. |
| 90 | 7 | For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. |
| 90 | 8 | Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. |
| 90 | 9 | For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. |
| 90 | 10 | Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. |
| 90 | 11 | Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? |
| 90 | 12 | Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet! |
| 90 | 13 | Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! |
| 90 | 14 | Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager! |
| 90 | 15 | Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke! |
| 90 | 16 | La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn! |
| 90 | 17 | Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du! |
| 91 | 1 | Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge, |
| 91 | 2 | han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til! |
| 91 | 3 | For han frir dig av fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest. |
| 91 | 4 | Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern. |
| 91 | 5 | Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyver om dagen, |
| 91 | 6 | for pest som farer frem i mørket, for sott som ødelegger om middagen. |
| 91 | 7 | Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høire hånd, til dig skal det ikke nå. |
| 91 | 8 | Du skal bare skue det med dine øine, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn. |
| 91 | 9 | For du, Herre, er min tilflukt. Den Høieste har du gjort til din bolig; |
| 91 | 10 | intet ondt skal vederfares dig, og ingen plage skal komme nær til ditt telt. |
| 91 | 11 | For han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig på alle dine veier. |
| 91 | 12 | De skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten. |
| 91 | 13 | På løve og huggorm skal du trå; du skal trå ned unge løver og slanger. |
| 91 | 14 | For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn. |
| 91 | 15 | Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. |
| 91 | 16 | Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse. |
| 92 | 1 | En salme, en sang til sabbatsdagen. |
| 92 | 2 | Det er godt å prise Herren og å lovsynge ditt navn, du Høieste, |
| 92 | 3 | å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene |
| 92 | 4 | til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar. |
| 92 | 5 | For du har gledet mig, Herre, med ditt verk, jeg jubler over dine henders gjerninger. |
| 92 | 6 | Hvor store dine gjerninger er, Herre! Såre dype er dine tanker. |
| 92 | 7 | En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette. |
| 92 | 8 | Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid. |
| 92 | 9 | Men du er høi til evig tid, Herre! |
| 92 | 10 | For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt. |
| 92 | 11 | Og du ophøier mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje. |
| 92 | 12 | Og mitt øie ser med fryd på mine motstandere; mine ører hører med glede om de onde som står op imot mig. |
| 92 | 13 | Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han. |
| 92 | 14 | De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. |
| 92 | 15 | Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne |
| 92 | 16 | for å kunngjøre at Herren er rettvis, han, min klippe, og at det ikke er urett i ham. |
| 93 | 1 | Herren er blitt konge, han har klædd sig i høihet; Herren har klædd sig, har omgjordet sig med styrke, og jorderike står fast, det rokkes ikke. |
| 93 | 2 | Fast er din trone fra fordums tid; fra evighet er du. |
| 93 | 3 | Strømmer har opløftet, Herre, strømmer har opløftet sin røst, strømmer opløfter sin brusen. |
| 93 | 4 | Mere enn røsten av de store, de herlige vann, havets brenninger, er Herren herlig i det høie. |
| 93 | 5 | Dine vidnesbyrd er såre trofaste; for ditt hus sømmer sig hellighet, Herre, så lenge dagene varer. |
| 94 | 1 | Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet! |
| 94 | 2 | Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige! |
| 94 | 3 | Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig? |
| 94 | 4 | De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord. |
| 94 | 5 | Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de. |
| 94 | 6 | Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de. |
| 94 | 7 | Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt. |
| 94 | 8 | Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke? |
| 94 | 9 | Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se? |
| 94 | 10 | Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand? |
| 94 | 11 | Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet. |
| 94 | 12 | Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov |
| 94 | 13 | for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige. |
| 94 | 14 | For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv; |
| 94 | 15 | for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold. |
| 94 | 16 | Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett? |
| 94 | 17 | Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet. |
| 94 | 18 | Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre! |
| 94 | 19 | Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel. |
| 94 | 20 | Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett? |
| 94 | 21 | De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig. |
| 94 | 22 | Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe. |
| 94 | 23 | Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem. |
| 95 | 1 | Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe! |
| 95 | 2 | La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer! |
| 95 | 3 | For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder, |
| 95 | 4 | han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie, |
| 95 | 5 | han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land. |
| 95 | 6 | Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn! |
| 95 | 7 | For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst! |
| 95 | 8 | Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen, |
| 95 | 9 | hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning. |
| 95 | 10 | Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier. |
| 95 | 11 | Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile. |
| 96 | 1 | Syng for Herren en ny sang, syng for Herren, all jorden! |
| 96 | 2 | Syng for Herren, lov hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse! |
| 96 | 3 | Fortell blandt hedningene hans ære, blandt alle folkene hans undergjerninger! |
| 96 | 4 | For stor er Herren og høilovet, forferdelig er han over alle guder. |
| 96 | 5 | For alle folkenes guder er intet; men Herren har gjort himmelen. |
| 96 | 6 | Høihet og herlighet er for hans åsyn, styrke og prydelse er i hans helligdom. |
| 96 | 7 | Gi Herren, I folkeslekter, gi Herren ære og makt! |
| 96 | 8 | Gi Herren hans navns ære, bær frem gaver og kom til hans forgårder! |
| 96 | 9 | Tilbed Herren i hellig prydelse, bev for hans åsyn, all jorden! |
| 96 | 10 | Si blandt hedningene: Herren er blitt konge, og jorderike står fast, det rokkes ikke; han dømmer folkene med rettvishet. |
| 96 | 11 | Himmelen glede sig, og jorden fryde sig, havet bruse og alt det som fyller det! |
| 96 | 12 | Marken fryde sig og alt det som er på den! Da jubler alle trær i skogen |
| 96 | 13 | for Herrens åsyn; for han kommer, han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike i rettferdighet og folkene i sin trofasthet. |
| 97 | 1 | Herren er blitt konge; jorden fryde sig, mange øer glede sig! |
| 97 | 2 | Skyer og mørke er rundt omkring ham, rettferd og rett er hans trones grunnvoll. |
| 97 | 3 | Ild går foran hans åsyn og setter hans fiender i brand rundt omkring. |
| 97 | 4 | Hans lyn oplyser jorderike; jorden ser det og bever. |
| 97 | 5 | Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for all jordens herres åsyn. |
| 97 | 6 | Himlene kunngjør hans rettferdighet, og alle folkene ser hans ære. |
| 97 | 7 | Til skamme blir alle de som dyrker utskårne billeder, som roser sig av avguder; tilbed ham, alle guder! |
| 97 | 8 | Sion hører det og gleder sig, og Judas døtre fryder sig over dine dommer, Herre! |
| 97 | 9 | For du, Herre, er den Høieste over all jorden, du er såre ophøiet over alle guder. |
| 97 | 10 | I som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd. |
| 97 | 11 | Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de opriktige av hjertet. |
| 97 | 12 | Gled eder, I rettferdige i Herren, og pris hans hellige navn! |
| 98 | 1 | En salme. Syng Herren en ny sang! For han har gjort underlige ting; hans høire hånd og hans hellige arm har hjulpet ham. |
| 98 | 2 | Herren har kunngjort sin frelse, åpenbaret sin rettferdighet for hedningenes øine. |
| 98 | 3 | Han har kommet i hu sin miskunnhet og sin trofasthet mot Israels hus; alle jordens ender har sett vår Guds frelse. |
| 98 | 4 | Rop med glede for Herren, all jorden, bryt ut i jubel og lovsang! |
| 98 | 5 | Lovsyng Herren til citar, til citar og med sangens røst, |
| 98 | 6 | til trompeter og basunens røst! Rop med fryd for kongens, Herrens åsyn! |
| 98 | 7 | Havet bruse og alt det som fyller det, jorderike og de som bor der! |
| 98 | 8 | Strømmene klappe i hender, fjellene juble alle sammen |
| 98 | 9 | for Herrens åsyn, for han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike med rettferdighet og folkene med rettvishet. |
| 99 | 1 | Herren er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster. |
| 99 | 2 | Herren er stor i Sion, og ophøiet er han over alle folkene. |
| 99 | 3 | De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; hellig er han. |
| 99 | 4 | Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob. |
| 99 | 5 | Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han. |
| 99 | 6 | Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem. |
| 99 | 7 | I en skystøtte talte han til dem; de holdt hans vidnesbyrd og den lov han gav dem. |
| 99 | 8 | Herre vår Gud, du svarte dem; du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger. |
| 99 | 9 | Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud. |
| 100 | 1 | En salme til lovprisning. Rop med fryd for Herren, all jorden! |
| 100 | 2 | Tjen Herren med glede, kom frem for hans åsyn med jubel! |
| 100 | 3 | Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før. |
| 100 | 4 | Gå inn i hans porter med pris, i hans forgårder med lov, pris ham, lov hans navn! |
| 100 | 5 | For Herren er god; hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt. |
| 101 | 1 | Av David; en salme. Om miskunn og rett vil jeg synge; dig, Herre, vil jeg lovsynge. |
| 101 | 2 | Jeg vil akte på den rettsindiges vei - når vil du komme til mig? Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus. |
| 101 | 3 | Jeg vil ikke sette mig fore noget nidingsverk; å gjøre overtredelser hater jeg, det skal ikke henge ved mig. |
| 101 | 4 | Et falskt hjerte skal vike fra mig, den onde vil jeg ikke vite av. |
| 101 | 5 | Den som baktaler sin næste i lønndom, ham vil jeg utrydde; den som har stolte øine og et opblåst hjerte, ham kan jeg ikke tåle. |
| 101 | 6 | Mine øine ser efter de trofaste i landet, forat de skal bo hos mig; den som vandrer på den rettsindiges vei, han skal tjene mig. |
| 101 | 7 | Der skal ikke i mitt hus bo nogen som farer med svik; den som taler løgn, skal ikke bli stående for mine øine. |
| 101 | 8 | Hver morgen vil jeg tilintetgjøre alle ugudelige i landet for å utrydde av Herrens stad alle dem som gjør urett. |
| 102 | 1 | En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn. |
| 102 | 2 | Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig! |
| 102 | 3 | Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig! |
| 102 | 4 | For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand. |
| 102 | 5 | Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød. |
| 102 | 6 | For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt. |
| 102 | 7 | Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder. |
| 102 | 8 | Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket. |
| 102 | 9 | Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig*. / {* JES 65, 15.} |
| 102 | 10 | For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt |
| 102 | 11 | for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort. |
| 102 | 12 | Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt. |
| 102 | 13 | Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt. |
| 102 | 14 | Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet. |
| 102 | 15 | For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv. |
| 102 | 16 | Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet. |
| 102 | 17 | For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet. |
| 102 | 18 | Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn. |
| 102 | 19 | Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren. |
| 102 | 20 | For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden |
| 102 | 21 | for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn, |
| 102 | 22 | forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem, |
| 102 | 23 | når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren. |
| 102 | 24 | Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager. |
| 102 | 25 | Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt. |
| 102 | 26 | Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning. |
| 102 | 27 | De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes, |
| 102 | 28 | men du er den samme, og dine år får ingen ende. |
| 102 | 29 | Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn. |
| 103 | 1 | Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn! |
| 103 | 2 | Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger! |
| 103 | 3 | Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer, |
| 103 | 4 | han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet, |
| 103 | 5 | han som metter din sjel* med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen**. / {* eg. din pryd.} / {** når den skifter sin ham.} |
| 103 | 6 | Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte. |
| 103 | 7 | Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn. |
| 103 | 8 | Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. |
| 103 | 9 | Han går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evindelig. |
| 103 | 10 | Han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger. |
| 103 | 11 | For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. |
| 103 | 12 | Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. |
| 103 | 13 | Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham. |
| 103 | 14 | For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. |
| 103 | 15 | Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han. |
| 103 | 16 | Når vinden farer over ham, er han ikke mere, og hans sted kjenner ham ikke mere. |
| 103 | 17 | Men Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn, |
| 103 | 18 | mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør efter dem. |
| 103 | 19 | Herren har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting. |
| 103 | 20 | Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst! |
| 103 | 21 | Lov Herren, alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje! |
| 103 | 22 | Lov Herren, alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov Herren! |
| 104 | 1 | Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig. |
| 104 | 2 | Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt, |
| 104 | 3 | han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger. |
| 104 | 4 | Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. |
| 104 | 5 | Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. |
| 104 | 6 | Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. |
| 104 | 7 | For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. |
| 104 | 8 | De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. |
| 104 | 9 | En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. |
| 104 | 10 | Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de. |
| 104 | 11 | De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst. |
| 104 | 12 | Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst. |
| 104 | 13 | Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. |
| 104 | 14 | Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. |
| 104 | 15 | Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. |
| 104 | 16 | Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet, |
| 104 | 17 | der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene. |
| 104 | 18 | De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. |
| 104 | 19 | Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid. |
| 104 | 20 | Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen. |
| 104 | 21 | De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud. |
| 104 | 22 | Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger. |
| 104 | 23 | Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen. |
| 104 | 24 | Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. |
| 104 | 25 | Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store. |
| 104 | 26 | Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.} |
| 104 | 27 | Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. |
| 104 | 28 | Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt. |
| 104 | 29 | Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv. |
| 104 | 30 | Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen. |
| 104 | 31 | Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger! |
| 104 | 32 | Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. |
| 104 | 33 | Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. |
| 104 | 34 | Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren! |
| 104 | 35 | Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.} |
| 105 | 1 | Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger! |
| 105 | 2 | Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger! |
| 105 | 3 | Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren! |
| 105 | 4 | Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid! |
| 105 | 5 | Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer, |
| 105 | 6 | I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte! |
| 105 | 7 | Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden. |
| 105 | 8 | Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter, |
| 105 | 9 | den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak; |
| 105 | 10 | og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, |
| 105 | 11 | idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd. |
| 105 | 12 | Da de var en liten flokk, få og fremmede der, |
| 105 | 13 | og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, |
| 105 | 14 | tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: |
| 105 | 15 | Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt! |
| 105 | 16 | Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød*. / {* JES 3, 1.} |
| 105 | 17 | Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt. |
| 105 | 18 | De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern*, / {* d.e. hans lenker voldte hans sjel bitter smerte.} |
| 105 | 19 | inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. |
| 105 | 20 | Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri. |
| 105 | 21 | Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods, |
| 105 | 22 | forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom. |
| 105 | 23 | Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land. |
| 105 | 24 | Og han* gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere. / {* Gud.} |
| 105 | 25 | Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere. |
| 105 | 26 | Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt. |
| 105 | 27 | De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land. |
| 105 | 28 | Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord. |
| 105 | 29 | Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker. |
| 105 | 30 | Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler. |
| 105 | 31 | Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke. |
| 105 | 32 | Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land, |
| 105 | 33 | og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke. |
| 105 | 34 | Han talte, og det kom gresshopper og gnagere* uten tall, / {* d.e. gresshopper.} |
| 105 | 35 | og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark. |
| 105 | 36 | Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft. |
| 105 | 37 | Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet. |
| 105 | 38 | Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem. |
| 105 | 39 | Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten. |
| 105 | 40 | De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød. |
| 105 | 41 | Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm. |
| 105 | 42 | For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener, |
| 105 | 43 | og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop, |
| 105 | 44 | og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie, |
| 105 | 45 | forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja! |
| 106 | 1 | Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. |
| 106 | 2 | Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris? |
| 106 | 3 | Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid. |
| 106 | 4 | Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse, |
| 106 | 5 | så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv! |
| 106 | 6 | Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige. |
| 106 | 7 | Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav. |
| 106 | 8 | Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde, |
| 106 | 9 | og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken, |
| 106 | 10 | og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd, |
| 106 | 11 | og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake. |
| 106 | 12 | Da trodde de på hans ord, de sang hans pris. |
| 106 | 13 | Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd; |
| 106 | 14 | men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted. |
| 106 | 15 | Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv. |
| 106 | 16 | Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige. |
| 106 | 17 | Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop, |
| 106 | 18 | og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige. |
| 106 | 19 | De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede, |
| 106 | 20 | og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.} |
| 106 | 21 | De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten, |
| 106 | 22 | undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav. |
| 106 | 23 | Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem. |
| 106 | 24 | Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord, |
| 106 | 25 | og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst. |
| 106 | 26 | Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen |
| 106 | 27 | og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene. |
| 106 | 28 | Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.} |
| 106 | 29 | og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem. |
| 106 | 30 | Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset; |
| 106 | 31 | og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig. |
| 106 | 32 | Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld; |
| 106 | 33 | for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.} |
| 106 | 34 | De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om, |
| 106 | 35 | men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger, |
| 106 | 36 | og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare, |
| 106 | 37 | og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.} |
| 106 | 38 | og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod. |
| 106 | 39 | De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd. |
| 106 | 40 | Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv. |
| 106 | 41 | Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem, |
| 106 | 42 | og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd. |
| 106 | 43 | Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld. |
| 106 | 44 | Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop. |
| 106 | 45 | Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet, |
| 106 | 46 | og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap. |
| 106 | 47 | Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig! |
| 106 | 48 | Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja! |
| 107 | 1 | Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. |
| 107 | 2 | Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd, |
| 107 | 3 | og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet. |
| 107 | 4 | De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i. |
| 107 | 5 | De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem. |
| 107 | 6 | Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem, |
| 107 | 7 | og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i. |
| 107 | 8 | De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; |
| 107 | 9 | for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt. |
| 107 | 10 | De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern, |
| 107 | 11 | fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd. |
| 107 | 12 | Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper. |
| 107 | 13 | Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. |
| 107 | 14 | Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd. |
| 107 | 15 | De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; |
| 107 | 16 | for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern. |
| 107 | 17 | De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger; |
| 107 | 18 | deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter. |
| 107 | 19 | Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. |
| 107 | 20 | Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver. |
| 107 | 21 | De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; |
| 107 | 22 | og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel. |
| 107 | 23 | De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann, |
| 107 | 24 | de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. |
| 107 | 25 | Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger. |
| 107 | 26 | De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken. |
| 107 | 27 | De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet. |
| 107 | 28 | Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. |
| 107 | 29 | Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde. |
| 107 | 30 | Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket. |
| 107 | 31 | De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn |
| 107 | 32 | og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter. |
| 107 | 33 | Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land, |
| 107 | 34 | et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der. |
| 107 | 35 | Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.} |
| 107 | 36 | Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i. |
| 107 | 37 | Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar. |
| 107 | 38 | Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite. |
| 107 | 39 | Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg. |
| 107 | 40 | Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde, |
| 107 | 41 | han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden. |
| 107 | 42 | De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn. |
| 107 | 43 | Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger! |
| 108 | 1 | En sang, en salme av David. |
| 108 | 2 | Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære*. / {* d.e. sjel.} |
| 108 | 3 | Våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. |
| 108 | 4 | Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, og lovsynge dig blandt folkeslagene. |
| 108 | 5 | For stor over himmelen er din miskunnhet, og inntil skyene din trofasthet. |
| 108 | 6 | Vis dig høi over himmelen, Gud, og din ære over all jorden! |
| 108 | 7 | Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss! |
| 108 | 8 | Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal. |
| 108 | 9 | Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav. |
| 108 | 10 | Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg. |
| 108 | 11 | Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom? |
| 108 | 12 | Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud? |
| 108 | 13 | Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet! |
| 108 | 14 | Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal trede ned våre fiender. |
| 109 | 1 | Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! |
| 109 | 2 | For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. |
| 109 | 3 | Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. |
| 109 | 4 | Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. |
| 109 | 5 | Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. |
| 109 | 6 | Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! |
| 109 | 7 | Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! |
| 109 | 8 | La hans dager bli få, la en annen få hans embede! |
| 109 | 9 | La hans barn bli farløse og hans hustru enke, |
| 109 | 10 | og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! |
| 109 | 11 | La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! |
| 109 | 12 | La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! |
| 109 | 13 | La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! |
| 109 | 14 | Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! |
| 109 | 15 | De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, |
| 109 | 16 | fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. |
| 109 | 17 | Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; |
| 109 | 18 | han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. |
| 109 | 19 | La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! |
| 109 | 20 | Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel! |
| 109 | 21 | Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig! |
| 109 | 22 | For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. |
| 109 | 23 | Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. |
| 109 | 24 | Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. |
| 109 | 25 | Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. |
| 109 | 26 | Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, |
| 109 | 27 | så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! |
| 109 | 28 | De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. |
| 109 | 29 | Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. |
| 109 | 30 | Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; |
| 109 | 31 | for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. |
| 110 | 1 | Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! |
| 110 | 2 | Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblandt dine fiender! |
| 110 | 3 | Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød. |
| 110 | 4 | Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig efter Melkisedeks vis. |
| 110 | 5 | Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag. |
| 110 | 6 | Han holder dom iblandt hedningene, fyller op med lik, knuser hoder over den vide jord. |
| 110 | 7 | Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høit sitt hode. |
| 111 | 1 | Halleluja! Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte i de opriktiges råd og i menigheten. |
| 111 | 2 | Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem. |
| 111 | 3 | Høihet og herlighet er hans gjerning, og hans rettferdighet står fast evindelig. |
| 111 | 4 | Han har sørget for at hans undergjerninger ihukommes; Herren er nådig og barmhjertig. |
| 111 | 5 | Han har gitt dem føde som frykter ham; han kommer sin pakt i hu evindelig. |
| 111 | 6 | Han har kunngjort sine gjerningers kraft for sitt folk idet han har gitt dem hedningers arv. |
| 111 | 7 | Hans henders gjerninger er sannhet og rett, alle hans bud er trofaste; |
| 111 | 8 | de er grunnfestet for all tid, for evighet, de er gjort i sannhet og rettvishet. |
| 111 | 9 | Han har sendt sitt folk forløsning, han har fastsatt sin pakt for evig tid; hans navn er hellig og forferdelig. |
| 111 | 10 | Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør derefter. Hans pris varer til evig tid. |
| 112 | 1 | Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store lyst i hans bud. |
| 112 | 2 | Hans avkom skal være mektig på jorden; de opriktiges slekt skal velsignes. |
| 112 | 3 | Det er velstand og rikdom i hans hus, og hans rettferdighet står fast evindelig. |
| 112 | 4 | Det går op et lys i mørket for de opriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig. |
| 112 | 5 | Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen. |
| 112 | 6 | For han skal ikke rokkes evindelig; den rettferdige skal være i evig minne. |
| 112 | 7 | Han skal ikke frykte for nogen ond tidende; hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren. |
| 112 | 8 | Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil han ser med lyst på sine fiender. |
| 112 | 9 | Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære. |
| 112 | 10 | Den ugudelige skal se det og harmes, han skal skjære tenner og optæres; de ugudeliges attrå blir til intet. |
| 113 | 1 | Halleluja! Lov, I Herrens tjenere, lov Herrens navn! |
| 113 | 2 | Herrens navn være lovet fra nu av og inntil evig tid! |
| 113 | 3 | Fra solens opgang til dens nedgang er Herrens navn høilovet. |
| 113 | 4 | Herren er ophøiet over alle hedninger, hans ære er over himmelen. |
| 113 | 5 | Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høit, |
| 113 | 6 | som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden, |
| 113 | 7 | som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet |
| 113 | 8 | for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster, |
| 113 | 9 | han som lar den ufruktbare hustru bo som glad barnemor! Halleluja! |
| 114 | 1 | Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, |
| 114 | 2 | da blev Juda hans* helligdom, Israel hans rike. / {* Herrens.} |
| 114 | 3 | Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake. |
| 114 | 4 | Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam. |
| 114 | 5 | Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake, |
| 114 | 6 | I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam? |
| 114 | 7 | For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn, |
| 114 | 8 | han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde! |
| 115 | 1 | Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets, for din trofasthets skyld! |
| 115 | 2 | Hvorfor skal hedningene si: Hvor er nu deres Gud? |
| 115 | 3 | Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil. |
| 115 | 4 | Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. |
| 115 | 5 | De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke; |
| 115 | 6 | de har ører, men hører ikke; de har nese, men lukter ikke. |
| 115 | 7 | Deres hender føler ikke, deres føtter går ikke; de gir ingen lyd med sin strupe. |
| 115 | 8 | Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem. |
| 115 | 9 | Israel, sett din lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. |
| 115 | 10 | Arons hus, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. |
| 115 | 11 | I som frykter Herren, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. |
| 115 | 12 | Herren kom oss i hu; han skal velsigne, han skal velsigne Israels hus, han skal velsigne Arons hus, |
| 115 | 13 | han skal velsigne dem som frykter Herren, de små med de store. |
| 115 | 14 | Herren la eder vokse i tall, eder og eders barn! |
| 115 | 15 | Velsignet være I av Herren, himmelens og jordens skaper! |
| 115 | 16 | Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn. |
| 115 | 17 | De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet; |
| 115 | 18 | men vi skal love Herren fra nu av og inntil evig tid. Halleluja! |
| 116 | 1 | Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner. |
| 116 | 2 | For han har bøiet sitt øre til mig, og alle mine dager vil jeg påkalle ham. |
| 116 | 3 | Dødens rep hadde omspent mig, og dødsrikets angster hadde funnet mig; nød og sorg fant jeg. |
| 116 | 4 | Men jeg påkalte Herrens navn: Akk Herre, frels min sjel! |
| 116 | 5 | Herren er nådig og rettferdig, og vår Gud er barmhjertig. |
| 116 | 6 | Herren verner de enfoldige; jeg var elendig, og han frelste mig. |
| 116 | 7 | Kom igjen, min sjel, til din ro! For Herren har gjort vel imot dig. |
| 116 | 8 | For du fridde min sjel fra døden, mitt øie fra gråt, min fot fra fall. |
| 116 | 9 | Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land. |
| 116 | 10 | Jeg trodde, for jeg talte; jeg var såre plaget. |
| 116 | 11 | Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner. |
| 116 | 12 | Hvormed skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger imot mig? |
| 116 | 13 | Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. |
| 116 | 14 | Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine. |
| 116 | 15 | Kostelig i Herrens øine er hans frommes død. |
| 116 | 16 | Akk Herre! Jeg er jo din tjener, jeg er din tjener, din tjenerinnes sønn; du har løst mine bånd. |
| 116 | 17 | Dig vil jeg ofre takkoffer, og Herrens navn vil jeg påkalle. |
| 116 | 18 | Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine, |
| 116 | 19 | i forgårdene til Herrens hus, midt i dig, Jerusalem. Halleluja! |
| 117 | 1 | Lov Herren, alle hedninger, pris ham, alle folk! |
| 117 | 2 | For hans miskunnhet er mektig over oss, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Halleluja! |
| 118 | 1 | Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig! |
| 118 | 2 | Israel sie: Hans miskunnhet varer evindelig! |
| 118 | 3 | Arons hus sie: Hans miskunnhet varer evindelig! |
| 118 | 4 | De som frykter Herren, sie: Hans miskunnhet varer evindelig! |
| 118 | 5 | Ut av trengselen kalte jeg på Herren; Herren svarte mig og førte mig ut i fritt rum. |
| 118 | 6 | Herren er med mig, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske gjøre mig? |
| 118 | 7 | Herren er med mig, den som hjelper mig, og jeg skal se med lyst på dem som hater mig. |
| 118 | 8 | Det er bedre å sette sin lit til Herren enn å stole på mennesker. |
| 118 | 9 | Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster. |
| 118 | 10 | Alle hedninger omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. |
| 118 | 11 | De omgir mig, ja, de omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. |
| 118 | 12 | De omgir mig som bier, de slukner som ild i tornebusker; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. |
| 118 | 13 | Hårdt støtte du* mig forat jeg skulde falle; men Herren hjalp mig. / {* min fiende.} |
| 118 | 14 | Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse. |
| 118 | 15 | Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt; Herrens høire hånd gjør storverk. |
| 118 | 16 | Herrens høire hånd ophøier, Herrens høire hånd gjør storverk. |
| 118 | 17 | Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger. |
| 118 | 18 | Hårdt tuktet Herren mig, men til døden overgav han mig ikke. |
| 118 | 19 | Lukk op rettferdighets porter for mig! Jeg vil gå inn gjennem dem, jeg vil prise Herren. |
| 118 | 20 | Dette er Herrens port; de rettferdige skal gå inn gjennem den. |
| 118 | 21 | Jeg vil prise dig fordi du svarte mig og blev mig til frelse. |
| 118 | 22 | Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten. |
| 118 | 23 | Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øine. |
| 118 | 24 | Dette er dagen som Herren har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den! |
| 118 | 25 | Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes! |
| 118 | 26 | Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner eder fra Herrens hus. |
| 118 | 27 | Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn! |
| 118 | 28 | Du er min Gud, og jeg vil love dig, min Gud, jeg vil ophøie dig. |
| 118 | 29 | Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. |
| 119 | 1 | Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov. |
| 119 | 2 | Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte |
| 119 | 3 | og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier. |
| 119 | 4 | Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie. |
| 119 | 5 | O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter! |
| 119 | 6 | Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud. |
| 119 | 7 | Jeg vil prise dig i hjertets opriktighet når jeg lærer din rettferdighets lover å kjenne. |
| 119 | 8 | Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate mig! |
| 119 | 9 | Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde sig efter ditt ord. |
| 119 | 10 | Av hele mitt hjerte har jeg søkt dig; la mig ikke fare vill fra dine bud! |
| 119 | 11 | I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig. |
| 119 | 12 | Lovet være du, Herre! Lær mig dine forskrifter! |
| 119 | 13 | Med mine leber har jeg forkynt alle lover fra din munn. |
| 119 | 14 | Over dine vidnesbyrds vei har jeg gledet mig, som over all rikdom. |
| 119 | 15 | På dine befalinger vil jeg grunde og tenke på dine stier. |
| 119 | 16 | I dine forskrifter forlyster jeg mig, jeg glemmer ikke ditt ord. |
| 119 | 17 | Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord. |
| 119 | 18 | Lat op mine øine, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov! |
| 119 | 19 | Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for mig! |
| 119 | 20 | Min sjel er knust, så jeg lenges efter dine lover til enhver tid. |
| 119 | 21 | Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud. |
| 119 | 22 | Ta skam og forakt bort fra mig! For jeg har tatt vare på dine vidnesbyrd. |
| 119 | 23 | Fyrster har også sittet og talt sammen imot mig; din tjener grunder på dine forskrifter. |
| 119 | 24 | Dine vidnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere. |
| 119 | 25 | Min sjel er nedtrykt i støvet; hold mig i live efter ditt ord! |
| 119 | 26 | Jeg fortalte dig mine veier, og du svarte mig; lær mig dine forskrifter! |
| 119 | 27 | La mig forstå dine befalingers vei! Så vil jeg grunde på dine undergjerninger. |
| 119 | 28 | Min sjel gråter av sorg; reis mig op efter ditt ord! |
| 119 | 29 | Vend løgnens vei bort fra mig, og unn mig din lov! |
| 119 | 30 | Trofasthets vei har jeg utvalgt, dine lover har jeg satt for mig. |
| 119 | 31 | Jeg henger ved dine vidnesbyrd; Herre, la mig ikke bli til skamme! |
| 119 | 32 | Dine buds vei vil jeg løpe; for du frir mitt hjerte fra angst. |
| 119 | 33 | Lær mig, Herre, dine forskrifters vei! Så vil jeg ta vare på den inntil enden. |
| 119 | 34 | Lær mig! Så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte. |
| 119 | 35 | Led mig frem på dine buds sti! For i den har jeg min lyst. |
| 119 | 36 | Bøi mitt hjerte til dine vidnesbyrd og ikke til vinning! |
| 119 | 37 | Vend mine øine bort fra å se efter tomhet, hold mig i live på din vei! |
| 119 | 38 | Opfyll for din tjener ditt ord, som er for dem som frykter dig! |
| 119 | 39 | Ta bort min vanære, som jeg frykter for! For dine lover er gode. |
| 119 | 40 | Se, jeg lenges efter dine befalinger; hold mig i live ved din rettferdighet! |
| 119 | 41 | La dine nådegjerninger, Herre, komme over mig, din frelse efter ditt ord! |
| 119 | 42 | Jeg vil gi den svar som håner mig; for jeg setter min lit til ditt ord. |
| 119 | 43 | Ta ikke sannhets ord så rent bort fra min munn! For jeg bier på dine dommer. |
| 119 | 44 | Jeg vil holde din lov stadig, evindelig og alltid. |
| 119 | 45 | La mig vandre i fritt rum! For jeg spør efter dine befalinger. |
| 119 | 46 | Jeg vil tale om dine vidnesbyrd for konger og skal ikke bli til skamme. |
| 119 | 47 | Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker. |
| 119 | 48 | Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker, og jeg vil grunde på dine forskrifter. |
| 119 | 49 | Kom i hu ordet til din tjener, fordi du har gitt mig håp! |
| 119 | 50 | Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt mig i live. |
| 119 | 51 | De overmodige har spottet mig såre; fra din lov er jeg ikke avveket. |
| 119 | 52 | Jeg kom dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg blev trøstet. |
| 119 | 53 | En brennende harme har grepet mig over de ugudelige, som forlater din lov. |
| 119 | 54 | Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus. |
| 119 | 55 | Jeg kom om natten ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov. |
| 119 | 56 | Dette blev mig gitt: at jeg har tatt vare på dine befalinger. |
| 119 | 57 | Herren er min del, sa jeg, idet jeg holdt dine ord. |
| 119 | 58 | Jeg bønnfalt dig av hele mitt hjerte: Vær mig nådig efter ditt ord! |
| 119 | 59 | Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd. |
| 119 | 60 | Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud. |
| 119 | 61 | De ugudeliges strikker har omspent mig, din lov har jeg ikke glemt. |
| 119 | 62 | Midt om natten står jeg op for å prise dig for din rettferdighets lover. |
| 119 | 63 | Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger. |
| 119 | 64 | Jorden er full av din miskunnhet, Herre; lær mig dine forskrifter! |
| 119 | 65 | Du har gjort vel imot din tjener, Herre, efter ditt ord. |
| 119 | 66 | Lær mig god skjønnsomhet og kunnskap! For jeg tror på dine bud. |
| 119 | 67 | Før jeg blev ydmyket, fór jeg vill; men nu holder jeg ditt ord. |
| 119 | 68 | Du er god og gjør godt; lær mig dine forskrifter! |
| 119 | 69 | De overmodige har spunnet løgn sammen imot mig; jeg holder dine befalinger av hele mitt hjerte. |
| 119 | 70 | Deres hjerte er som en fettklump; jeg har min lyst i din lov. |
| 119 | 71 | Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter. |
| 119 | 72 | Din munns lov er mig bedre enn tusen stykker gull og sølv. |
| 119 | 73 | Dine hender har skapt mig og gjort mig; gi mig forstand, forat jeg må lære dine bud! |
| 119 | 74 | De som frykter dig, skal se mig og glede sig; for jeg venter på ditt ord. |
| 119 | 75 | Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdighet, og i trofasthet har du ydmyket mig. |
| 119 | 76 | La din miskunnhet være mig til trøst efter ditt ord til din tjener! |
| 119 | 77 | La din miskunnhet komme over mig, forat jeg kan leve! For din lov er min lyst. |
| 119 | 78 | La de overmodige bli til skamme! For de har trykket mig ned uten årsak; jeg grunder på dine befalinger. |
| 119 | 79 | La dem vende tilbake til mig, de som frykter dig og kjenner dine vidnesbyrd! |
| 119 | 80 | La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, forat jeg ikke skal bli til skamme! |
| 119 | 81 | Min sjel vansmekter av lengsel efter din frelse; jeg venter på ditt ord. |
| 119 | 82 | Mine øine vansmekter av lengsel efter ditt ord idet jeg sier: Når vil du trøste mig? |
| 119 | 83 | For jeg er som en skinnsekk i røk*; dine forskrifter glemmer jeg ikke. / {* d.e. jeg tørker bort.} |
| 119 | 84 | Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere? |
| 119 | 85 | De overmodige har gravd graver for mig, de som ikke skikker sig efter din lov. |
| 119 | 86 | Alle dine bud er trofasthet; uten årsak forfølger de mig; hjelp mig! |
| 119 | 87 | På lite nær har de tilintetgjort mig i landet; men jeg har ikke forlatt dine befalinger. |
| 119 | 88 | Hold mig i live efter din miskunnhet! Så vil jeg ta vare på din munns vidnesbyrd. |
| 119 | 89 | Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen. |
| 119 | 90 | Fra slekt til slekt varer din trofasthet; du grunnfestet jorden, og den stod der. |
| 119 | 91 | Til å utføre dine dommer står de* der enn idag; for alle ting er dine tjenere. / {* himmelen og jorden.} |
| 119 | 92 | Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet. |
| 119 | 93 | Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger; for ved dem har du holdt mig i live. |
| 119 | 94 | Din er jeg, frels mig! For jeg har søkt dine befalinger. |
| 119 | 95 | De ugudelige har bidd på mig for å ødelegge mig; jeg gir akt på dine vidnesbyrd. |
| 119 | 96 | På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker sig såre vidt. |
| 119 | 97 | Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunder jeg på den. |
| 119 | 98 | Dine bud gjør mig visere enn mine fiender; for til evig tid eier jeg dem. |
| 119 | 99 | Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere; for jeg grunder på dine vidnesbyrd. |
| 119 | 100 | Jeg er forstandigere enn de gamle; for jeg har tatt vare på dine befalinger. |
| 119 | 101 | Fra enhver ond sti har jeg holdt mine føtter borte forat jeg kunde holde ditt ord. |
| 119 | 102 | Fra dine lover er jeg ikke avveket; for du har lært mig. |
| 119 | 103 | Hvor dine ord er søte for min gane, mere enn honning for min munn! |
| 119 | 104 | Av dine befalinger får jeg forstand; derfor hater jeg all løgnens sti. |
| 119 | 105 | Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti. |
| 119 | 106 | Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på din rettferdighets lover. |
| 119 | 107 | Jeg er såre nedbøiet; Herre, hold mig i live efter ditt ord! |
| 119 | 108 | La min munns frivillige offere tekkes dig, Herre, og lær mig dine lover! |
| 119 | 109 | Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt. |
| 119 | 110 | De ugudelige har lagt snare for mig, men jeg har ikke forvillet mig fra dine befalinger. |
| 119 | 111 | Jeg har fått dine vidnesbyrd i eie evindelig; for de er mitt hjertes glede. |
| 119 | 112 | Jeg har bøiet mitt hjerte til å gjøre efter dine forskrifter evindelig, inntil enden. |
| 119 | 113 | De tvesinnede hater jeg, men din lov elsker jeg. |
| 119 | 114 | Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg venter på ditt ord. |
| 119 | 115 | Vik fra mig, I som gjør ondt, forat jeg må holde min Guds bud! |
| 119 | 116 | Hold mig oppe efter ditt ord, forat jeg kan leve, og la mig ikke bli til skamme med mitt håp! |
| 119 | 117 | Støtt mig, så jeg må bli frelst! Da vil jeg alltid skue med lyst på dine forskrifter. |
| 119 | 118 | Du akter for intet alle dem som farer vill fra dine forskrifter; for deres svik er forgjeves. |
| 119 | 119 | Som slagg bortrydder du alle ugudelige på jorden; derfor elsker jeg dine vidnesbyrd. |
| 119 | 120 | Av redsel for dig gyser min kropp, og jeg frykter for dine dommer. |
| 119 | 121 | Jeg har gjort rett og rettferdighet; du vil ikke overgi mig til dem som undertrykker mig. |
| 119 | 122 | Gå i borgen for din tjener, forat det kan gå ham vel! La ikke de overmodige undertrykke mig! |
| 119 | 123 | Mine øine vansmekter av lengsel efter din frelse og efter din rettferdighets ord. |
| 119 | 124 | Gjør med din tjener efter din miskunnhet, og lær mig dine forskrifter! |
| 119 | 125 | Jeg er din tjener; lær mig, så jeg kan kjenne dine vidnesbyrd! |
| 119 | 126 | Det er tid for Herren å gripe inn; de har brutt din lov. |
| 119 | 127 | Derfor elsker jeg dine bud mere enn gull, ja mere enn fint gull. |
| 119 | 128 | Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette; jeg hater all løgnens sti. |
| 119 | 129 | Underfulle er dine vidnesbyrd; derfor tar min sjel vare på dem. |
| 119 | 130 | Dine ords åpenbaring oplyser, den gjør enfoldige forstandige. |
| 119 | 131 | Jeg åpnet min munn og sukket av lengsel; for jeg stundet efter dine bud. |
| 119 | 132 | Vend dig til mig og vær mig nådig, som rett er mot dem som elsker ditt navn! |
| 119 | 133 | Gjør mine trin faste ved ditt ord, og la ingen urett herske over mig! |
| 119 | 134 | Forløs mig fra menneskers vold! Så vil jeg holde dine befalinger. |
| 119 | 135 | La ditt åsyn lyse for din tjener, og lær mig dine forskrifter! |
| 119 | 136 | Mine øine flyter bort i vannstrømmer over dem som ikke holder din lov. |
| 119 | 137 | Du er rettferdig, Herre, og dine dommer er rettvise. |
| 119 | 138 | Du har fastsatt dine vidnesbyrd i rettferdighet og stor trofasthet. |
| 119 | 139 | Min nidkjærhet har fortært mig, fordi mine motstandere har glemt dine ord. |
| 119 | 140 | Ditt ord er vel renset, og din tjener elsker det. |
| 119 | 141 | Jeg er liten og foraktet; jeg har ikke glemt dine befalinger. |
| 119 | 142 | Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og din lov er sannhet. |
| 119 | 143 | Nød og trengsel fant mig; dine bud er min lyst. |
| 119 | 144 | Dine vidnesbyrd er rettferdige til evig tid; lær mig, forat jeg kan leve! |
| 119 | 145 | Jeg roper av hele mitt hjerte; svar mig, Herre! Jeg vil ta vare på dine forskrifter. |
| 119 | 146 | Jeg roper til dig, frels mig! Så vil jeg holde dine vidnesbyrd. |
| 119 | 147 | Jeg var årle oppe i morgenlysningen og ropte om hjelp; jeg ventet på dine ord. |
| 119 | 148 | Mine øine var oppe før nattevaktene, forat jeg kunde grunde på ditt ord. |
| 119 | 149 | Hør min røst efter din miskunnhet! Herre, hold mig i live efter dine lover! |
| 119 | 150 | De er kommet nær som jager efter ugjerning; fra din lov er de kommet langt bort. |
| 119 | 151 | Du er nær, Herre, og alle dine bud er sannhet. |
| 119 | 152 | For lenge siden vet jeg av dine vidnesbyrd at du har grunnet dem for evig tid. |
| 119 | 153 | Se min elendighet og utfri mig! For jeg har ikke glemt din lov. |
| 119 | 154 | Før min sak og forløs mig, hold mig i live efter ditt ord! |
| 119 | 155 | Frelse er langt borte fra de ugudelige; for de søker ikke dine forskrifter. |
| 119 | 156 | Din miskunnhet er stor, Herre; hold mig i live efter dine dommer! |
| 119 | 157 | Mange er mine forfølgere og mine motstandere; jeg er ikke avveket fra dine vidnesbyrd. |
| 119 | 158 | Jeg så de troløse og vemmedes, dem som ikke holdt ditt ord. |
| 119 | 159 | Se at jeg har elsket dine befalinger! Herre, hold mig i live efter din miskunnhet! |
| 119 | 160 | Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast. |
| 119 | 161 | Fyrster forfulgte mig uten årsak, men mitt hjerte fryktet for dine ord. |
| 119 | 162 | Jeg gleder mig over ditt ord som en som finner meget bytte. |
| 119 | 163 | Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket. |
| 119 | 164 | Syv ganger om dagen har jeg prist dig for din rettferdighets lover. |
| 119 | 165 | Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noget anstøt for dem. |
| 119 | 166 | Jeg har ventet på din frelse, Herre, og jeg har holdt dine bud. |
| 119 | 167 | Min sjel har holdt dine vidnesbyrd, og jeg elsket dem såre. |
| 119 | 168 | Jeg har holdt dine befalinger og dine vidnesbyrd; for alle mine veier er for ditt åsyn. |
| 119 | 169 | La mitt klagerop komme nær for ditt åsyn, Herre! Lær mig efter ditt ord! |
| 119 | 170 | La min inderlige bønn komme for ditt åsyn! Frels mig efter ditt ord! |
| 119 | 171 | Mine leber skal flyte over av lovsang; for du lærer mig dine forskrifter. |
| 119 | 172 | Min tunge skal synge om ditt ord; for alle dine bud er rettferdighet. |
| 119 | 173 | La din hånd være mig til hjelp! For jeg har utvalgt dine befalinger. |
| 119 | 174 | Jeg lenges efter din frelse, Herre, og din lov er min lyst. |
| 119 | 175 | La min sjel leve og love dig, og la dine dommer hjelpe mig! |
| 119 | 176 | Jeg har faret vill; opsøk din tjener som et tapt får! for jeg har ikke glemt dine bud. |
| 120 | 1 | En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig. |
| 120 | 2 | Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge! |
| 120 | 3 | Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge? |
| 120 | 4 | Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken*. / {* d.e. fordervende og smertefulle straffer.} |
| 120 | 5 | Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt*! / {* d.e. iblandt mennesker som ligner de stridslystne og rovgjerrige folkeslag Mesek og Kedar.} |
| 120 | 6 | Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred. |
| 120 | 7 | Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig. |
| 121 | 1 | En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra? |
| 121 | 2 | Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. |
| 121 | 3 | Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre. |
| 121 | 4 | Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. |
| 121 | 5 | Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd. |
| 121 | 6 | Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten. |
| 121 | 7 | Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel. |
| 121 | 8 | Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid. |
| 122 | 1 | En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus. |
| 122 | 2 | Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! |
| 122 | 3 | Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet, |
| 122 | 4 | hvor stammene drar op, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn! |
| 122 | 5 | For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus. |
| 122 | 6 | Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker dig! |
| 122 | 7 | Der være fred innen din voll, ro i dine saler! |
| 122 | 8 | For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i dig! |
| 122 | 9 | For Herrens, vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste. |
| 123 | 1 | En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen! |
| 123 | 2 | Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig. |
| 123 | 3 | Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt; |
| 123 | 4 | rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige. |
| 124 | 1 | En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel - |
| 124 | 2 | hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss, |
| 124 | 3 | da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss, |
| 124 | 4 | da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel, |
| 124 | 5 | da var de gått over vår sjel de stolte vann. |
| 124 | 6 | Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner! |
| 124 | 7 | Vår sjel er undsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er undsloppet. |
| 124 | 8 | Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord. |
| 125 | 1 | En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig. |
| 125 | 2 | Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid. |
| 125 | 3 | For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet. |
| 125 | 4 | Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter! |
| 125 | 5 | Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel! |
| 126 | 1 | En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende; |
| 126 | 2 | da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse. |
| 126 | 3 | Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade. |
| 126 | 4 | Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet*! / {* likesom disse efter å ha vært uttørket i heten atter fylles når Herren sender regn.} |
| 126 | 5 | De som sår med gråt, skal høste fryderop. |
| 126 | 6 | De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd. |
| 127 | 1 | En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. |
| 127 | 2 | Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne. |
| 127 | 3 | Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn. |
| 127 | 4 | Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner. |
| 127 | 5 | Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten. |
| 128 | 1 | En sang ved festreisene. Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier. |
| 128 | 2 | Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel. |
| 128 | 3 | Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord. |
| 128 | 4 | Se, således blir den mann velsignet som frykter Herren. |
| 128 | 5 | Herren skal velsigne dig fra Sion, og du skal skue med lyst Jerusalems lykke alle ditt livs dager. |
| 128 | 6 | Og du skal se barn av dine barn. Fred være over Israel! |
| 129 | 1 | En sang ved festreisene. Meget har de trengt mig fra min ungdom av - så sie Israel - |
| 129 | 2 | meget har de trengt mig fra min ungdom av; men de har ikke fått overhånd over mig. |
| 129 | 3 | Min rygg har plogmenn pløid, de har gjort sine furer lange. |
| 129 | 4 | Herren er rettferdig, han har avhugget de ugudeliges rep. |
| 129 | 5 | De skal bli til skamme og vike tilbake alle de som hater Sion, |
| 129 | 6 | de skal bli som gress på takene, som er visnet før det blir rykket op: |
| 129 | 7 | Høstmannen fyller ikke sin hånd, ei heller den som binder kornbånd, sitt fang. |
| 129 | 8 | Og de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over eder, vi velsigner eder i Herrens navn! |
| 130 | 1 | En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre! |
| 130 | 2 | Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst! |
| 130 | 3 | Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? |
| 130 | 4 | For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes. |
| 130 | 5 | Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord. |
| 130 | 6 | Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. |
| 130 | 7 | Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham, |
| 130 | 8 | og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger. |
| 131 | 1 | En sang ved festreisene; av David. Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øine er ikke høie, og jeg gir mig ikke av med ting som er mig for store og for underlige. |
| 131 | 2 | Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor; som det avvente barn er min sjel hos mig. |
| 131 | 3 | Vent på Herren, Israel, fra nu og inntil evig tid! |
| 132 | 1 | En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie, |
| 132 | 2 | han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte: |
| 132 | 3 | Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie, |
| 132 | 4 | jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer, |
| 132 | 5 | før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige! |
| 132 | 6 | Se, vi hørte om den* i Efrata**, vi fant den i skogsbygden***. / {* d.e. paktens ark.} / {** 1MO 35, 19.} / {*** Kirjat-Jearim.} |
| 132 | 7 | Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel. |
| 132 | 8 | Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! |
| 132 | 9 | La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd! |
| 132 | 10 | For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake! |
| 132 | 11 | Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone; |
| 132 | 12 | dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone. |
| 132 | 13 | For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig: |
| 132 | 14 | Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det. |
| 132 | 15 | Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød, |
| 132 | 16 | og dets prester vil jeg klæ med fryd. |
| 132 | 17 | Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede. |
| 132 | 18 | Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle. |
| 133 | 1 | En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! |
| 133 | 2 | Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg, som flyter ned på sømmen av hans klædebon, |
| 133 | 3 | Som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg; for der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid. |
| 134 | 1 | En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene! |
| 134 | 2 | Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren! |
| 134 | 3 | Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord! |
| 135 | 1 | Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere, |
| 135 | 2 | I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus! |
| 135 | 3 | Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig. |
| 135 | 4 | For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom. |
| 135 | 5 | Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder. |
| 135 | 6 | Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp, |
| 135 | 7 | han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus, |
| 135 | 8 | han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe. |
| 135 | 9 | som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere, |
| 135 | 10 | han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger, |
| 135 | 11 | Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker, |
| 135 | 12 | og gav deres land til arv, gav Israel, sitt folk, det til arv. |
| 135 | 13 | Herre, ditt navn blir til evig tid, Herre, ditt minne fra slekt til slekt. |
| 135 | 14 | For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere. |
| 135 | 15 | Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender. |
| 135 | 16 | De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke; |
| 135 | 17 | de har ører, men hører ikke, og det er ikke nogen ånde i deres munn. |
| 135 | 18 | Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem. |
| 135 | 19 | Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren! |
| 135 | 20 | Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren! |
| 135 | 21 | Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja! |
| 136 | 1 | Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. |
| 136 | 2 | Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig. |
| 136 | 3 | Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 4 | ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 5 | ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 6 | ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 7 | ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 8 | solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 9 | månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 10 | ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 11 | og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 12 | med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 13 | ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 14 | og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 15 | Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 16 | ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 17 | ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 18 | og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 19 | Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 20 | og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 21 | og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 22 | gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 23 | ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig, |
| 136 | 24 | og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig; |
| 136 | 25 | ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig. |
| 136 | 26 | Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig! |
| 137 | 1 | Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. |
| 137 | 2 | På vidjene der hengte vi våre harper; |
| 137 | 3 | for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger! |
| 137 | 4 | Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord? |
| 137 | 5 | Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.} |
| 137 | 6 | Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede! |
| 137 | 7 | Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den! |
| 137 | 8 | Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. |
| 137 | 9 | Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen. |
| 138 | 1 | Av David. Jeg vil prise dig av hele mitt hjerte, for gudenes* øine vil jeg lovsynge dig. / {* SLM 82, 1. 6. JOH 10, 34.} |
| 138 | 2 | Jeg vil kaste mig ned foran ditt hellige tempel, og jeg vil prise ditt navn for din miskunnhets og din trofasthets skyld; for du har gjort ditt ord herlig, mere enn alt ditt navn. |
| 138 | 3 | Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke. |
| 138 | 4 | Herre! Alle jordens konger skal prise dig når de får høre din munns ord. |
| 138 | 5 | Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor, |
| 138 | 6 | for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra. |
| 138 | 7 | Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live; mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, og du frelser mig ved din høire hånd. |
| 138 | 8 | Herren vil fullføre sin gjerning for mig. Herre, din miskunnhet varer evindelig; opgi ikke dine henders gjerninger! |
| 139 | 1 | Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig. |
| 139 | 2 | Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra. |
| 139 | 3 | Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier. |
| 139 | 4 | For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen. |
| 139 | 5 | Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig. |
| 139 | 6 | Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke. |
| 139 | 7 | Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn? |
| 139 | 8 | Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. |
| 139 | 9 | Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, |
| 139 | 10 | så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast. |
| 139 | 11 | Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt - |
| 139 | 12 | så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset. |
| 139 | 13 | For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv. |
| 139 | 14 | Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel. |
| 139 | 15 | Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.} |
| 139 | 16 | Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet. |
| 139 | 17 | Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer! |
| 139 | 18 | Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig. |
| 139 | 19 | Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig - |
| 139 | 20 | de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender! |
| 139 | 21 | Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig? |
| 139 | 22 | Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender. |
| 139 | 23 | Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker, |
| 139 | 24 | og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei! |
| 140 | 1 | Til sangmesteren; en salme av David. |
| 140 | 2 | Herre, fri mig ut fra onde mennesker, vokt mig for voldsmenn, |
| 140 | 3 | som tenker ondt ut i hjertet, som hver dag samler sig til krig! |
| 140 | 4 | De skjerper sin tunge som en slange, ormegift er under deres leber. Sela. |
| 140 | 5 | Bevar mig, Herre, for ugudeliges hender, vokt mig for voldsmenn, som tenker på å få mine føtter til fall! |
| 140 | 6 | Overmodige har lagt skjulte feller og rep for mig, de har utspent garn ved siden av veien, de har satt snarer for mig. Sela. |
| 140 | 7 | Jeg sier til Herren: Du er min Gud; vend øret, Herre, til mine inderlige bønners røst! |
| 140 | 8 | Herren, Israels Gud, er min frelses styrke; du dekker mitt hode på rustningens dag. |
| 140 | 9 | Herre, gi ikke den ugudelige hvad han attrår, la ikke hans onde råd få fremgang! De vilde da ophøie sig. Sela. |
| 140 | 10 | Over deres hoder som omgir mig, skal den ulykke komme som deres leber volder. |
| 140 | 11 | Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig. |
| 140 | 12 | En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag. |
| 140 | 13 | Jeg vet at Herren gir den elendige rett, de fattige rettferdighet. |
| 140 | 14 | Ja, de rettferdige skal prise ditt navn, de opriktige skal bo for ditt åsyn. |
| 141 | 1 | En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! |
| 141 | 2 | La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! |
| 141 | 3 | Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! |
| 141 | 4 | Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! |
| 141 | 5 | La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. |
| 141 | 6 | Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. |
| 141 | 7 | Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. |
| 141 | 8 | For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! |
| 141 | 9 | Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! |
| 141 | 10 | La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi! |
| 142 | 1 | En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. |
| 142 | 2 | Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren. |
| 142 | 3 | Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn. |
| 142 | 4 | Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig. |
| 142 | 5 | Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel. |
| 142 | 6 | Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land. |
| 142 | 7 | Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! |
| 142 | 8 | Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig. |
| 143 | 1 | En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet, |
| 143 | 2 | og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn. |
| 143 | 3 | For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde. |
| 143 | 4 | Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig. |
| 143 | 5 | Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning. |
| 143 | 6 | Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela. |
| 143 | 7 | Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven! |
| 143 | 8 | La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel! |
| 143 | 9 | Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly. |
| 143 | 10 | Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land! |
| 143 | 11 | For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel, |
| 143 | 12 | og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener. |
| 144 | 1 | Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig, |
| 144 | 2 | min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig. |
| 144 | 3 | Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham! |
| 144 | 4 | Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi. |
| 144 | 5 | Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker! |
| 144 | 6 | La lynet lyne og spred dem*, send dine piler og skrem dem! / {* fiendene.} |
| 144 | 7 | Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd, |
| 144 | 8 | de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd. |
| 144 | 9 | Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig, |
| 144 | 10 | du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd. |
| 144 | 11 | Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd, |
| 144 | 12 | forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott, |
| 144 | 13 | forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater, |
| 144 | 14 | at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater. |
| 144 | 15 | Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er. |
| 145 | 1 | En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid. |
| 145 | 2 | Hver dag vil jeg love dig, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid. |
| 145 | 3 | Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig. |
| 145 | 4 | En slekt skal lovprise for den annen dine gjerninger, og dine veldige gjerninger skal de forkynne. |
| 145 | 5 | På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde. |
| 145 | 6 | Og om dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og dine store gjerninger vil jeg fortelle. |
| 145 | 7 | Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet. |
| 145 | 8 | Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. |
| 145 | 9 | Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger. |
| 145 | 10 | Alle dine gjerninger skal prise dig, Herre, og dine fromme skal love dig. |
| 145 | 11 | Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, |
| 145 | 12 | for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære. |
| 145 | 13 | Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennem alle slekter. |
| 145 | 14 | Herren støtter alle dem som faller, og opreiser alle nedbøiede. |
| 145 | 15 | Alles øine vokter på dig, og du gir dem deres føde i sin tid. |
| 145 | 16 | Du oplater din hånd og metter alt levende med velbehag*. / {* d.e. med det som er dem velbehagelig.} |
| 145 | 17 | Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger. |
| 145 | 18 | Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet. |
| 145 | 19 | Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem. |
| 145 | 20 | Herren bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han. |
| 145 | 21 | Min munn skal uttale Herrens pris, og alt kjød skal love hans hellige navn evindelig og alltid. |
| 146 | 1 | Halleluja! Min sjel, lov Herren! |
| 146 | 2 | Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. |
| 146 | 3 | Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! |
| 146 | 4 | Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd. |
| 146 | 5 | Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud, |
| 146 | 6 | som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid, |
| 146 | 7 | som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne, |
| 146 | 8 | Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige, |
| 146 | 9 | Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket. |
| 146 | 10 | Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja! |
| 147 | 1 | Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig. |
| 147 | 2 | Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han. |
| 147 | 3 | Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår. |
| 147 | 4 | Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn. |
| 147 | 5 | Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål. |
| 147 | 6 | Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden. |
| 147 | 7 | Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar, |
| 147 | 8 | ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene! |
| 147 | 9 | Han gir feet dets føde, ravneungene som roper. |
| 147 | 10 | Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben. |
| 147 | 11 | Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet. |
| 147 | 12 | Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion! |
| 147 | 13 | For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig. |
| 147 | 14 | Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete. |
| 147 | 15 | Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord. |
| 147 | 16 | Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske. |
| 147 | 17 | Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde? |
| 147 | 18 | Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene. |
| 147 | 19 | Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; |
| 147 | 20 | så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover* kjenner de ikke. Halleluja! / {* d.e. Guds lover.} |
| 148 | 1 | Halleluja! Lov Herren fra himmelen, lov ham i det høie! |
| 148 | 2 | Lov ham, alle hans engler, lov ham, all hans hær! |
| 148 | 3 | Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner! |
| 148 | 4 | Lov ham, I himlenes himler og I vann som er ovenover himlene! |
| 148 | 5 | De skal love Herrens navn; for han bød, og de blev skapt, |
| 148 | 6 | og han satte dem på deres sted for all tid, for evig; han gav en lov som ingen av dem overskrider. |
| 148 | 7 | Lov Herren fra jorden, I store sjødyr og alle vanndyp, |
| 148 | 8 | ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk, |
| 148 | 9 | I fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, |
| 148 | 10 | I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler, |
| 148 | 11 | I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, |
| 148 | 12 | unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge! |
| 148 | 13 | De skal love Herrens navn; for hans navn alene er ophøiet, hans herlighet er over jorden og himmelen, |
| 148 | 14 | og han har ophøiet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja! |
| 149 | 1 | Halleluja! Syng Herren en ny sang, hans pris i de frommes forsamling! |
| 149 | 2 | Israel glede sig i sin skaper, Sions barn fryde sig i sin konge! |
| 149 | 3 | De skal love hans navn med dans, lovsynge ham til pauke og citar. |
| 149 | 4 | For Herren har behag i sitt folk, han pryder de saktmodige med frelse. |
| 149 | 5 | De fromme skal fryde sig i herlighet, de skal juble på sitt leie. |
| 149 | 6 | Lovsang for Gud er i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd, |
| 149 | 7 | for å fullbyrde hevn over hedningene, straff over folkene, |
| 149 | 8 | for å binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jernbånd, |
| 149 | 9 | for å fullbyrde foreskreven straffedom over dem. Dette er en ære for alle hans fromme. Halleluja! |
| 150 | 1 | Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving! |
| 150 | 2 | Lov ham for hans veldige gjerninger, lov ham efter hans storhets fylde! |
| 150 | 3 | Lov ham med basunklang, lov ham med harpe og citar! |
| 150 | 4 | Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengelek og fløite! |
| 150 | 5 | Lov ham med tonende bekkener, lov ham med høit klingende bekkener! |
| 150 | 6 | Alt som har ånde, love Herren! Halleluja! |